Glory days fresh memories

For å holde det på det overfaltiske nivået skal jeg fortelle om hva som skjer med meg, istedet for i meg. Nå har jeg gått tilbake til å bli vanlig journalist. Jeg savner å være sjefen. Ja, det var ekstremt slitsomt, men fys øren så gøy! Nå angrer jeg på at jeg ikke utnyttet det nok. Jeg kunne bare rope "penn!", så kom folk med det. Her ser jeg i ettertid at jeg burde ropt "kaffe", "masasje" og "mat". Men med fare for å bli kalt diktatoren Astrid, var det kanskje like greit at jeg holdt meg i linjene. Når vi snakker om linjer, så holder jeg på å skrive en sak om kraftlinjer. Det viser seg at disse monstermastene som skal komme til Sunnmøre tar knekken på lokale småkraftverk her i bygda. For å bygge den store linjen, vil staten rive de små regionlinjene som småkraftverkene bruker for å transportere strømmen sin. Her er det David mot Goliat, og det liker jeg. Så fredag leide jeg den lille rød journalistbilen kalt rødhette, tok med meg Ingrid som er på hjemme-for-helgen-ferie, og dro langt innover fjorden. Etter å ha intervjuet og tatt bilder av en småkraftverk-person hadde jeg ennå 3 timer igjen å låne bilen. Derfor stakk jeg og Ingrid til Ørsta gikk på kafe, shoppet og rånet (sant Ingrid?) Dette tror jeg forresten jeg må slette om en liten stund, itilfellet noen som ikke bør lese den leser den. Det er litt typisk meg at såne ting skjer...

Så da er det lørdag, som dette året har blitt den dagen jeg gruer meg til hele uken. Søndag går fint, for da kan jeg glede meg til mandag (hører dere hvor sick dette er?) Siden vi jobber fra 8 om morgenen til 10 om kvelden for tiden er helgen den eneste tiden jeg kan lese. Er dere klar over at vi har like stort pensum som statsvitenskap I TILLEGG til å ha 2 måneder praksis der vi jobber dag og natt. Noen ganger føles det som om Høgskulen i Volda tror vi er supermennesker.

I går lagde meg og Ingrid pizza, drakk vin og så Kongens Tale, den må dere se!

Nå avslutter jeg dette innlegget om ingenting ved å mimre over bedre og gyldne ungdomstider: