7 minutters tanker

For å vise hvor fæl familie Mathilda hadde, spiste de middag foran tven. Amrikansk tv-middag. Et uttrykk for forbannelsen av den nye genrasjonens gaver. For er det ikke slik at vi lar duppeditter underholde oss uansett hvor vi gjør?  For et par dager siden satt jeg på t-baneperrongen og ventet. Jeg hadde ikke strøm på mobilen, jeg hadde ikke avis og til og med ikk en skolebok. Og det var 7 minutter til t-baene kom. "Hva skal jeg gjøre da? Bare sitte å stirre ut i lutfen?"

Ja, hvorfor ikke. Hvor mye er syn minutter av en dag uansett? Bortover perrongen satt alle med hodet hengende ned. Hengende ned i en fem centimter stor skjerm. Må vi vente, vil vi bli underholdt. Vi leser ipad på kafe, hører på radio når vi rydder, ser på tv om kvelden og serier om natten. I timen på min skole sitter 80 prosent av klassen på nettsider hvis forelsningen i ett sekund er litt for kjedelig. Se for deg og sitte i sofaen, med en kop te. Ingen ting annet. Hvor lang tid går det før du henter pc?

Hva skjer med oss når vi ikke gir oss selv 7 minutter til å la tankene fly. Når de alltid blir holdt nede av underholdning som strømmer inn i topplokket. Hva skjer når vi hele tiden skal gjøre ting mens vi går, mens vi sitter på bussen, mens vi spiser?

Hva skjer emd barna vi oppdrar i dette samfunnet? Tre år gamle barn som leker med ipader, tiåringer som spiller wordfeud på iphoner når de sitter på trikken.Er det en flukt fra kjedsomhet? Kjeder barn seg ikke lenger?

Så mye fikk jeg tenkt på syv minutter før t-banen kom. Så mange viktige tanker har jeg ikke tenkt på lenge.

Glimt i stål

Oslo er som et barnevernsbarn. Trasig og kald, brutal og hard, med mange lag. Han viser muskler og slipper ikke blikket. Men noen ganger, som sjønnheten i en sårbar kriger, hvis han glimt. Glimt av en sjønnhet som blir så vakker fordi kontrasten er så stor.

Bergen er lillebroren. Lillebroren som ikke klartet ut vinduet ett om natten for å røyke. Bergen fikk kjærlighet og tryggheten. Men Bergen glimter ikke i stålet. I Bergen er det ingen som jåler. Når byen tar solhatten på, er den vakrere enn alle sammen. Men den liker seg best med den stille grå hatten.
Og kunne ha Bergen som mor og Oslo som kjæreste er det beste. Trygghet og spenning.

Hull i Himmelen

Har du noen gang sett en ung mann bli skutt til himmels

For kordan kunne eg la deg gi opp
Og det gikk opp for seint, at eg faktisk hadde
Skjært av meg armen min for å holde din

Vi var frie som fengselsfugler, når vi fløy gatelangs
Og under gatelysene sverget vi at vi skulle forbli
Og du sa alltid eg var for fin til å ha så dårlig med tid
Men tidevannet tok deg først og eg får aldri slukket min tørst

Så kan du komme ned å hente meg
Eg kjenner det på pulsen at det nærmer seg



Å, eg vet noe forsvant I meg når eg mast Maria
Men ikkje la meg bli som eg var før eg fant Maria
Eg vil heller bli funnet der eg gikk for langt
Du gikk ut for godt, og eg står igjen og ser opp

Så kan du komme ned å hente meg
Eg kjenner det på pulsen at det nærmer seg
Eg burde holdt meg hjemme, klarer ikkje holde meg lenger
Eg burde holdt meg hjemme, men har ikkje noe hjem lenger
Så kan du komme ned å hente meg
Eg kjenner det på pulsen at det nærmer seg

Plutselig

drar jeg til Barcelona i morgen. Bestilte i går. Her er jeg i morgen:

Shielded in my armor

A winter's day

In a deep and dark December;
I am alone,
Gazing from my window to the streets below
On a freshly fallen silent shroud of snow.
I am a rock,
I am an island.
I've built walls,

A fortress deep and mighty,
That none may penetrate.
I have no need of friendship; friendship causes pain.
It's laughter and it's loving I disdain.
I am a rock,
I am an island.

Don't talk of love,
Well, I've heard the word before.
It's sleeping in my memory.
I won't disturb the slumber of feelings that have died.
If I never loved I never would have cried.

I am a rock,
I am an island.
I have my books
And my poetry to protect me;
I am shielded in my armor,
Hiding in my room, safe within my womb.
I touch no one and no one touches me.
I am a rock,
I am an island.

And a rock feels no pain;
And an island never cries.


(Paul simon)

Hverdagskampen

Bilder til portretten under. Foto av Torunn Brånå og meg. Redigert av meg.

Et portrett på veggen

Jeg tenkte å legge ut litt arbeid jeg har gjort og vil gjøre fremover. Kan godt være at noen synes dette er kjedelig, det forstår jeg godt. Men hvis dere leser dem, må dere gjerne legge igjen en kommentar om hva dere synes. Er ikke så ofte man får noe tilbakemelding på arbeider man gjør, så det er litt hyggelig. Denne reportasjen skrev jeg for Eidsvoll Blad. Det er et potrettintervju av Tonje Brenna. Hun er generalsekretær i AUF. Jeg så henne først i dokumentaren om Utøya på TV2, og hennes historie og personlighet imponerte meg. Så jeg bestemte meg for å portrettere henne. Heldig jeg som bare kan gjøre sånne ting. Det største problemet med oppgaven var at etter jeg hadde intervjuet henne, hadde jeg lyst til å bli bestevennen hennes. Det er farlig for en kristisk og uavhengig journalist ;)

Hverdagskampen

Etter å ha spilt død på Utøya lever Tonje Brenna for fullt. Nå er det bare en ting som er i hodet til Generalsekretæren i AUF: De må vinne skolevalget.
Spruten står til begge sider, regnet hamrer på frontvinduet, og vindusviskerne kjører på spreng. Vi sitter i en knøttliten bil tapetsert med Arbeiderpartiets logo. Bilen er selvsagt rød. Generalsekretær i AUF Tonje Brenna skal holde tale på valgvake på Folkets hus. Vi er allerede sent ute.


I kveld blir resultatene fra skolevalget lagt fram, og Arbeiderpartiet ligger an til en kjempeseier. Tonje snur seg og drar i en av de tre bagene som ligger slengt i baksetet. Rundt dem ligger det røde paraplyer, røde flyers og aviser. Tonje dytter alt til siden og åpner en av bagene. Hun bøyer seg til sin medarbeider Mani Hussaini, som kjører bilen.
- Mani, hva skal jeg gå i da? Skal jeg pynte meg? Jeg har denne grønne skjorten, den har jo allerede buttons på, den tar jeg. Hvor er parfymen? Der er den. Å nei, nå får jeg ikke bagen igjen.


Spilte død
Tidligere i dag har hun snakket på Nesoddens AUFs oppstartsmøre. Foran 30 ungdommer sto den spede jenten på tå og snakket om om hvordan de skal kjempe videre etter Utøya. Hun har snakket mye om Utøya nå. I syv uker har hun snakket om det som skjedde på øya. Først i forrige uke begynte hun å føle at hun var litt seg selv igjen.
I en dokumentar på Tv2 fortalte hun historien sin. Fortalte hvordan hun løper fra teltplassen og inn i skogen. Der blir hun møtt av synet av 30 ungdommer som løp på hverandre i vill panikk. Tonje klarer å samle ungdommene og tar dem med til en liten berghylle. En jente er skutt. Tonje bærer henne og tar henne på fanget når de sklir ned på berghyllen. De ligger der i over to timer. Rundt dem faller folk fra klippene og ned i vannet. Enten i vill panikk eller fordi de er skutt. Vannet under dem skifter farge fra blått til rødt. Når morderen går forbi dem, spiller de død. Etter tre timer kommer redningen i form av en lokal mann i fritidsbåt.


Hun har tenkt mye på de minuttene i skogen. Hva hun tenkte på, og hvordan hun klarte, på tross av panikken, å skjønne at hun måtte få orden på folk.
- Nå tenker jeg at jeg lever fordi jeg hadde noen å hjelpe. De jeg var sammen med var såret, noen kjente ikke øya og mange var i panikk. Det var så åpenbart at noen trengte hjelp at jeg tenkte rasjonelt. Jeg vet ikke om jeg hadde klart det om jeg hadde vært alene. Jeg er også imponert over hvor lyst jeg hadde til å leve. Jeg husker jeg tenkte «Faen, jeg skal ikke dø i dag». Det er derfor 533 personer kom seg levende fra øya. Ren viljestyrke




Sammenbrudd i vaskekjelleren
I ettertid har hun jobbet mye med å komme gjennom sorgen. Være sammen med venner hjelper, snakke med samboeren hjelper, fellesskapet i AUF hjelper, og støtten fra fremmede hjelper. Litt etter litt har Tonje jobbet seg gjennom traumene.
- For en stund siden var jeg ute i skogen med noen venninner. Vi møtte på noen jegere med store våpen. Da tenkte jeg « ok, de skal skyte duer, ikke meg». Det gikk greit. Det går bedre nå, men når det er mørkt og jeg er sliten...
Hun stopper å snakke og ser ut av vinduet.
- Nei, jeg er nok litt bekymret av natur.


Tonje er glad hun slapp å stille til skoledebatter i år.
- Jeg har jo litt frynsede nerver. Hvis jeg hadde blitt satt til veggs og blitt grillet av noen vet jeg ikke hva som hadde skjedd. Det hadde nok ikke gått så bra. Forleden fikk jeg kjeft av en dame i vaskekjelleren, da holdt jeg på å bryte sammen, sier hun og fikler litt med mobilen.
- Men hun var veldig kjeftete da.




Rekruttert av Huitfeldt
Mens vi snakker ringer det i mobiler med jevne mellomrom. Resultatene fra skolevalget begynner å kommer inn. Hussaini oppdaterer Tonje.
- Det ble 40 prosent på Nesodden videregående, sier han
- Hvem ble nummer to da? Spør Tonje.
- Høyre med 20 prosent. Frp fikk fem prosent. De delte ut 500 vafler, men fikk bare fem prosent, sier Hussaini og ler.
- Hvordan er det på Jessheim ?
- De er ikke ferdig ennå.
- Ååå, sier Tonje, tydelig utålmodig på resultatene fra sin gamle videregående skole


Det var på Jessheim AUF-eventyret begynte for Tonje. Hun meldte seg inn i AUF da hun var 15 år, men følte ikke at det var tilbud om noe å gjøre, og meldte seg ut igjen. Ved stortingsvalget i 2005 var Anniken Huitfeldt og Trond Giske på besøk på skolen hennes. Hun var elevrådsleder. Huitfeldt spurte om hun ville melde seg inn i AUF.
- Også gjorde jeg det da. Også gikk det som det måtte gå, sier Tonje


Hvorfor det ble AUF og ikke SU eller et annet ungdomsparti har ikke Tonje noe godt svar på.
- Nei, altså jeg har jo alltid visst at jeg var på venstresiden, men jeg tror AUF hadde en veldig tiltrekkende profil for meg. Jeg var veldig opptatt av kampen mot rasisme, sier hun.


Smakte på hverandres matpakker
De første 12 årene av sitt liv bodde Tonje på Holmlia, hun mener det har preget hennes menneskesyn. På Holmlia var alle minoriteter. Det var irer, pakistanere, nordmenn, somaliere og Afghanere.
- Jeg husker vi var så innmari nysgjerrig på hverandre. Prøvde hverandres matpakker og sånn, alle matpakkene smakte jo forskjellig. Vi kunne si hei på mange forskjellige språk. Jeg tror oppveksten på Holmlia har gjort meg mer åpne og mindre arrogant, sier hun.
Å flytte til Jessheim som 12-åring var som å flytte til en annen verden.
- Alle gjorde jo det samme på Jessheim, gikk på skolen, spilte fotball og håndball. På Holmlia var det metalldetektor i ungdomshuset, på Jessheim var det ikke ungdomshus fordi alle drev med idrett. På Jessheim var det om å gjøre å ha best karakter, på Holmlia var det om å gjøre å ha verst, sier hun.
Men Tonje fikk gode karakterer, ikke at hun jobbet så mye for dem.
- Egentlig er det litt urettferdig. Jeg tror aldri jeg har gjort lekser, jeg har bare veldig god
hukommelse, så jeg kunne gulpe opp alt mulig. Men jeg lærte nok mye av det jeg gjorde utenfor skolen, som å være med i AUF. Også var det jo mye elevrådsarbeid da


De fleste har hatt den den ene person i klassen som alltid meldte seg som elevråderepresentant. Hver eneste år. Tonje var den personen.
- Jeg synes elevrådet var supergøy! Jeg husker vi diskuterte om vi skulle ha loff eller grovbrød i kantinen. Loff var jo mye billigere sant? Jeg ville ha grovbrød.
I går var Tonje på en skole og gikk til kantinen for å kjøpe seg mat. Hun kom tilbake tomhendt.
- Jeg har diabetes og det var ingenting der jeg kunne kjøpe. Bare masse sjokolademelk og boller. Så ennå kjemper jeg faktisk for bedre kantinemat, sier hun og begynner å le.


Partiene må skjerpe seg
Som ungdomspolitiker fra Akershus utgjør hun en sjeldenhet. I følge en landsomfattende undersøkelse gjort av Norges barne og ungdomsorganisasjon, er under 10 prosent av representantene på fylkestinget i Akershus under 30 år. Det er det laveste i landet. Tonje har flere teorier på hvorfor det er slik.
- Ja, nå er jo Akershus et fylke man ofte flytter fra for å studere. Jeg tror det er vanskelig for unge å binde seg i fire år i et fylke. Også er jo møtene ofte veldig lange, kanskje fra 12 til midnatt. Det er vanskelig språk og mye tall.
Hun mener at partiene må skjerpe seg for å få unge til å bli engasjert i politikken
- De eldre i partiene må ikke være sånn: «Å, så hyggelig at du er engasjert, du er så søt når du står og snakker om saken din». De gamle mennene må tørre å gi fra seg makt. Man må også tørre å gi damer flere plasser i posisjoner som betyr noe.


Tonje står som 5. plass på Arbeiderpartiets valglister i Akershus. Hennes hjertesak er skolen.
- Jeg håper jo på rødgrønnt flertall da, slik at vi får gjort om noen av de dumme tingene Frp og Høyre har gjort de siste årene.
Tonje vil snu trenden i videregående skole. Hun vil ha mer penger til å pusse opp, bedre rådgiving, og mer hjelp til studenter underveis. Hun vil også ha busser som kommer i tide og blandede skoler.
- Altså et skikkelig krafttak i Akershus-skolen hadde vært stas.


Savner impulsivitet
Tonje ble generalsekretær i oktober i fjor. Før det har hun vært politisk rådgiver i AUF og jobbet som faglig ungdomsarbeider i LO. Hun har også studert. To ganger faktisk. Første gang begynte hun på historie på Blindern. Der ble hun i to dager.
- Det var ikke noe for meg. Så begynte jeg på velferdsfag på Høgskolen i Oslo. Det likte jeg veldig godt, men så ble jeg jo valgt til generalsekretær. Så da måtte jeg slutte, sier hun.
Hun drømmer ikke om noen politisk posisjon eller stilling. Akkurat nå er det bare jobben som generalsekretær som er i hodet hennes. Det er en tidskrevende jobb, men det synes ikke Tonje gjør noe.
Jeg liker at det skjer mye. Jeg liker ikke søndager, for da skjer det så lite. Mandager er gøy
Tonje skulle likevel ønske hun fikk mer tid til familie og venner. Det er hennes konstante dårlige samvittighet.
- Jeg skulle også ønske jeg kunne være mer impulsiv. Bare kunne gå på konsert en kveld hvis noen spurte om jeg ville bli med. Nå må alt planlegges så langt i forkant.

Tonje har mange venner utenfor politikken, men kjæresten, tidligere AUF-leder Martin Henriksen, er innenfor. De ble sammen mens han var leder og hun satt i styret. Han var 30, hun var 22. Det var ikke bare lett.
- Jeg måtte gå noen runder med meg selv før jeg bestemte meg. Du vil jo ikke være hun førskja som lå seg til makta. Det kunne jo også ha blitt veldig pinlig og slitsomt hvis vi slo opp og skulle jobbe sammen etterpå. Men så gikk det jo greit
De vært sammen i to år og bor sammen i Oslo. Henriksen jobber nå som politisk rådgiver for fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen. Tonje innrømmer at det er godt å ikke gå de samme meterne hele dagen, lese de samme sakspapirer til frokost, og snakke om de samme møtene til middag.
- Det gikk fint å jobbe sammen altså, men det er veldig deilig å ikke gjøre det, sier hun og smiler.


Takkebrev til Hagen
Telefonen ringer. Tonje har har hatt to telefoner etter Utøya. Den hvite er for media, den svarte for det private. Nå fikler hun med begge telefonen samtidig som hun undersøker håret i bilspeilet. Til slutt får hun tatt den riktige telefonen. Denne gangen er det den svarte.
- Hei! Hvor mye, hvor mye, hvor mye?!
- Er det sant?! JAA! 33 prosent! Tonje veiver med armene og snur seg til oss i baksetet..
- Det var Anniken Huitfeldt, hun var helt på gråten. Vi vant på Jessheim med 33 prosent. Det har ikke vært så høye tall på Jessheim videregående siden 1993. «Da var du fem år, Tonje,» sa hun. Fem år. Haha! roper Tonje.
Hun snur seg igjen.
- Ved forrige valg vant Frp på Jessheim, nå har de falt fem prosent. Jeg burde skrive et takkebrev til Carl I. hagen, sier hun og flirer.


Hun ringer til Oslo AUF og spør om de har laget nok plakater, så tar hun opp en avis og begynner å skrive.
- Mani, når skal jeg prate da? Før Jens eller Eskil? Hva skal jeg si? Jeg må nok ha noen mer tall før jeg kan skrive. Jeg kan sikkert skrive når jeg er der, sier hun og legger fra seg avisen.
- Blir du aldri sliten?
- Før ble jeg aldri sliten, men etter 22. juli har jeg vært mye sliten. Men nå går det bedre. Jeg får energi av å ha mye å gjøre skjønner du. Det er derfor mandag er min favorittdag, da skjer det så mye.

De som kom tilbake

Hvis dere ikke har fått nok av å lese om historier fra Utøya, bør dere ikke gå glipp av denne. Den er utrolig godt og interessant laget. Og skaper på en måte en film som drives framover av flere karaktere. Spennede og rørende laget.

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article4249063.ece

Når vi først snakker om Utøya tenkte jeg jeg kunne legge ut den teksten min som var på trykk i BT i sommer. Eli kalte den emo, og ettersom vi ikke er inni den fasen og prosessen vi var inni i sommer, kommer den til å virke enda mer emo nå.  Men legger den nå ut likevel:

Til alle



Solen skinner kaldere nå. Luften står stille. Det er som om verden er blitt litt annerledes. Dypt, dypt der inne er det blitt et åpent sår. Et åpent sår som blør og blør. Det gjør så vondt.


Hvilke planer hadde du? Hvilke drømmer? Var du forelsket? Hva tenkte du på når du lukket øynene om natten? Du skulle gå i vinterstorm. Du skulle se solen glitre i vannet. Du skulle bli strøket på ryggen og hvisket i øret. Du skulle kjenne hjertet vokse når hun tok hånden din. Du skulle grue deg til eksamener. Du skulle se verden. Kjenne varmen fra svaberg. Kjenne kulden fra klare vinternetter. Du skulle grine, du skulle le. Du skulle se solen bli rød i horisonten. Du skulle kjenne sparkene til det som skulle bli ditt barn. Du skulle snakke for jublende forsamlinger, se det røde flagget vaie i vinden. Du hadde alt der framme. Et liv med mennesker du skulle møte. Mennesker du skulle miste. Mennesker som ville elske deg, som du ville elske. Visste du at det var så skjørt? At alt kunne bli borte så fort? Hvordan skjedde det? Hvorfor var du deg? Var det bare tilfeldigheter?


Hva hjelper deg? Du som kom hjem. Hjelper det deg at jeg kommer med roser? At jeg tenner et lys hver kveld? At tårene renner for deg? Hjelper det at det at det gjør vondt dypt der inne når jeg tenker på deg. Å, om jeg kunne hjelpe deg. Bare et sekund med glede, et sekund der du ikke husket. Er det noe jeg kan gjøre?


Du som fikk revet noen vekk. Som har tomt rom inni deg. Som aldri tror at du kan bli den samme igjen. Som aldri vil slutte å savne. Hva kan jeg gjøre? Vil en klem hjelpe? Vil tusen klemmer hjelpe?


Du som sitter der, som tenker og kjenner smerten. Smerten av urettferdighet. Du som ikke klarer å forstå. Som ikke klarer å kjenne at dette er virkelig, at dette faktisk hendte. Som tenker på det hele tiden. Som skulle ønske du kunne gjøre noe. Gjøre noe for alle de du vet har det verre enn deg. Kan jeg fjerne klumpen du har i magen? Kan jeg hjelpe deg gjennom marerittet. Kan jeg gi deg en hånd å holde i?


Hva varmer hjertene deres mennesker? Hva kan vi gjøre for hverandre?


Alle vi som står igjen. Vi må være helter. Helter for hverandre. Kan vi klare det?

A day in a life

Det går fort å vente på t-banen når du kan drive med people-watching. Til vanlig er jeg, litt på grunn av nærsynhet, godt begravd i en avis. Men i dag skrudde jeg på musikk, satt meg på en benk og stirret. Stirret på alt det rare som faktisk skjer rundt oss i hele tiden. Alt som skjer hver dag, men som vi aldri ser fordi vi skal et sted, eller leser noe, eller tenker på noe viktig. Alt det vi ikke ser fordi vi er dypt inn i tanketåken. Ved siden av meg rotet en mann i lommen og tok opp en drue som han spiste sakte. Foran meg sto en hund. Helt alene. Båndet hang i en lang hale bak ham. Føttene var bøyd, ryggen strukket framover mot hodet som fulgte nøye med på noen duer som kranglet om en brødbit. Hunden slapp dem ikke av synet før en mann kom bort til ham. Han bøyde seg ned og begynte å snakke til hunden. Da kom eieren gående og tok båndet. Hun prøvde å jage vekk duene slik at hunden kunne bli med henne. Men du kan ikke jage vekk duer i Oslo. I hvertfall ikke hvis de har funnet en brødbit.  Så kom Østerhus-banen. Da fløy duene. Tre centimeter foran banen fløy de. I et svev enhver kamikaze-flyger ville misunnet dem. Da kunne damen med hunden gå.

 Så stirret jeg på folk igjen. Folk som brydde seg mye om hva de gikk med og folk som ikke så ut til å bry seg i det hele tatt. Så kom Frognerseterbanen. Min bane. Og dagen var blitt ti mintter nærmere kveld mens jeg stirret på menneskene. Så satt jeg meg, tok opp en avis og gikk inn i tanketåken igjen. Jeg tenkte ikke på hvorfor det var en stor hvit melhaug ved siden av meg, hvorfor det sto noen tiåringer og drakk red-bull. Hvorfor mannen ved siden meg ristet på hendene og snakket til luften. Jeg tenkte på hva jeg skulle gjøre da jeg kom hjem. Hva jeg skulle lage til middag og hvor flink Kjetil Østli var i artikkelen sin i dagens aftenposten. Jeg tenkte på om jeg skulle skrive på mail til ham hvor flink han var, men slo det fra meg igjen. Så satt jeg alene. Dagen var blitt 20 minutter nærmere kvelden mens jeg overså menneskene. "Neste stasjon er Besserud" og jeg går av.

Nå fikk jeg forløst dagens kreative tanker. Nå kan jeg fylle hodet opp med akademiske istedet. I dag starter hjemmeeksamen. Vi skal skrive ti sider uten å nevne "jeg føler" og "jeg tenker" i en eneste setning. Jeg forsvinner inn i bøker og notater, og går dypere og dypere inn i tanketåken. Kryss fingrene for at jeg kommer ut på andre siden med C eller bedre i hånden.

Og Gud fikk sin sønn på besøk

Gud har vært så snill med meg i det siste. Først fint vær i København, så at det er gatefest der når jeg er der, og ja, det glamte jeg å nevne; Jeg reiser der i kveld! Noe annet snilt han/hun gjorde var å gi meg denne nesesprayen når jeg trrodde alt håp var ute. I flere dager har jeg prøvd å få tak i nesespray-resept hos legen. Tydeligvis er noe i veien med telefonen, får jeg fikk ikke tak i dem. I dag bestemt jeg meg for at jeg ikke skulle gi opp før jeg hadde resepten i hånden, men sa hadde gud tatt dagen fri siden han feiret at han fikk sønnen på besøk for 2000 år siden. typisk. Men så ga han meg i gave å finne en helt ny en i en lomme på en av toalettveskene. Its too good.

Det er ikke det at jeg er avhengig av nesespray, men når jeg drikker alkohol hovner nesen min opp til det dobbelte. Og siden jeg har tenkt til å drikke en del alkohol i ølet og pølsens hjemland, må jeg ta forhåndsregler. Her er min reddende egnel:

Nå har jeg lagt ut ca. 1/4 av smykkene mine på rommet. Resten er i Volda og kommer om 1 uke. Hvorfor? Hvorfor kjøper jeg mer og mer smykker når jeg har alle disse som jeg aldri bruker? Pluss alle de andre jeg jeg aldri har brukt? Godt spørsmål. Planlegger å kjøpe et par ekstra i Køben though...

Det er litt trist at jeg går glipp av finalen i Paradis Hotel i dag :( Har fått med meg alle episodene og så går jeg glipp av finalen. typisk. Burde faktsik sjekket det før jeg bestilte biletter.

Knis...Se så mye større Madde har blitt siden starten. Visste at alle de bamsemumsene kom til å feste seg. hihi.

Jeg fikk foressten pappas gamle iphone 3g i går. Men han tok den tilbake i dag gor å nullstille han på jobb, så nå blir det meg og sony ericsson på eventyr igjen. Kanskje like greit siden jeg skal løpe rundt i bikini mer eller mindre beruset. Det er er en farlig situasjon for en iphone.

Siden Elin nevnte meg på bloggen sin, skal jeg gjøre det samme. Gleder meg til å se deg, Elin. Ellers synes jeg at Ingvild Braut skal svare på mailen min. Vet du er på landsbygda i Chile, men ærlig talt, vi lever i 2011..

Nå kommer Ingrid og skal farge håret mitt. KOmmer foresssten ikke til å skifte plattform likevel, fordi jeg fant ut at man kunne trykke på en knapp og så ble bildene store...

God kristihimmelpromp(fart)sdag

Tudelidu!

SNX

Jeg har faktisk en liste med bloggideer jeg skulle skrive om nå. Men rommet mitt.....

Tror jeg må prøve å få pakket ut først ja. Men dere jeg har to nye ting som har skjedd i livet mitt. Den første er at jeg har funnet Norges kjekkeste mann. Det er han her:

Ailo Gaup heter han, og ALLE må se dokumentaren om han på NRK, her er link: http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/738853/. Synd han er kjæreste med en eller annen Anne Rimmen.

 Den andre tingen som har skjedd meg er at jeg leste denne boken på bussen fra Volda til Bergen:

Jeg er forandret. Jeg har fått et større syn på livet. Jeg vet jeg er sviskete nå, men det er sant. Det finnes mer mellom himmel og jord, og det er fantastisk.

 Jeg skjønner ikke helt hva som har skjedd med skriften her nå, den skrives likssom baklengs og fyller ikke hele linjen. Jeg tror jeg skifter plattform. For real.

Nå må jeg rydde, Ingrid kommer om en time. Hører på Lørdagsrådet på en søndag på NRK p3. Verdens beste program. SNX.  

Død og fordervelse

Jeg knekker. Møter veggen 15 ganger dagen. Skal lære meg 1000 sider innen tirsdag. Skuldre over ører og hodet i (skole)bind. Etter tirsdag kommer jeg tilbake med et smell. Da skal jeg blow your mind med blogg-innlegg. Gleder meg allerede. Så vi sees neste uke. Forhåpentligvis....