Jeg har ikke skrevet på bloggen på over en uke. Det er fordi jeg har drukket. Trodde jeg var en kvinne og kunne gjøre 2 ting på en gang, men så feil kan man ta. Etter endeløse folkehøgskole-begivenheter og netter i lang rekke med alkohol, våknet jeg opp i dag med verk i hele kroppen( og hadde ikke engang vært ute). Utover dagen streiket et og et organ, og til slutt var det bare en ting å gjøre: Dra til sverige. Roadtripet avgårde i en bitteliten bil med fem mennesker inneklemmet og en barnevogn på taket. Hele turen fortjener en egen post, så skal ikke avsløre for mye ( vet jo hvor spent dere er). Det var min jomfrutur til Sverige og jeg badet i billige kosttillskudd, tyggis, vin og masse annet godt.
Men sånne utenlandsturer tar på. Selv om jeg brukte antibakk og vasket hendene grundig, ble jeg ikke frisk , og var akkurat like syk da jeg ankom norskegrensen som da jeg forlot den. Derfor ligger jeg nå og knaker halstabaletter fortere enn Bjørn Dæli(?) i innspurten. Heldigvis har jeg 46 pakker så det varer nok en halvtime til.
Jaja, Trøndelag er for langt nord, solen går ikke ned her. Man blir jo helt døgnvill. I går var jeg oppe til 4 og ventet på mørket, men måtte skuffet resignere da hanen galte og det lokale vollyballteamet kom joggende forbi.
Joda, god natt, nå må jeg gå tilbake til å vekke opp organene mine og snakke med veggen. I går trodde jeg den sa noe, men sa var det bare raringen på naborommet som snakket i søvne. Folkehøgskole ass!
mandag 24. mai 2010
fredag 14. mai 2010
Sweet
Noen som har sett 500 days of summer? Da er det ikke første gang du hører denne sangen. The tamper tramp - Sweet Disposition
Resten av albumet er også himmelsk.
torsdag 13. mai 2010
Young Blood
Kom over denne videoen av Norah Jones forleden. Det er som det er liten verden inni henne. Anbefaler å sjekke ut Chasing Pirates også. Ett til vindu inn i i Norah Jones egne lille drømmeverden.
torsdag 6. mai 2010
FML
I dag var jeg mini-jornalist i BT (Ikke fordi jeg er liten altså). Intervjuet en 18 åring fra Sotra (gulp) om å bli 18 år, loggførte jubilanter og ringte en 90 år gammel mann. Så fikk jeg høre at jeg kunne "kose" meg litt på nettet før vi skulle opp på desken. Rett på faceren selvsagt, der så jeg et bilde av Stina med sine "nye" venner der de sto og skuet over Himalaya. Ble så satt ut at jeg sprang ut døren, løp til H&M, og brukte mine siste 189, 50 kroner på klær. Så løp jeg hjem , for å se The Hills og The City, men det fikk jeg jo ikke lov til fordi jeg var i feil region. Typisk. Så jeg la meg under dynen og furtet litt. Hvorfor skal de bortkjemte ungene få se Himalaya, som har vært min store drøm siden jeg var 2 år og trodde Mount Everest var Løvstakken. Ikke rart jeg var så vill etter å gå på Løvstakken når jeg var liten. FML! Det er så urettferdig. Noen ganger gir livet deg et skikkelig smeck in the face. Jeg vil være der.
Jaja. Jeg er superunderstimulert Går over veien på rødt lys for å se bilene superbremse og gi meg stygge bligg. Akkurat som å være i India. Så tenker jeg at jeg må finne på noe, det ender som oftest med at jeg tenker at jeg kan drikke vin, så kommer jeg på at det er alkoholisk, derfor slår jeg meg selv i hodet. Jeg burde hete Noldus. Jeg burde få opperert vekk tungen, så mye uvettsom som kommer ut. Eventulet fingrene, så dere slipper å lese dette. Off, nok klaging.
Reiser til Oslo på lørdag, god unnskyldning for mer vin.
Bang! au...
Jaja. Jeg er superunderstimulert Går over veien på rødt lys for å se bilene superbremse og gi meg stygge bligg. Akkurat som å være i India. Så tenker jeg at jeg må finne på noe, det ender som oftest med at jeg tenker at jeg kan drikke vin, så kommer jeg på at det er alkoholisk, derfor slår jeg meg selv i hodet. Jeg burde hete Noldus. Jeg burde få opperert vekk tungen, så mye uvettsom som kommer ut. Eventulet fingrene, så dere slipper å lese dette. Off, nok klaging.
Reiser til Oslo på lørdag, god unnskyldning for mer vin.
Bang! au...
tirsdag 4. mai 2010
mandag 3. mai 2010
Neverending Story
Regner med at de fleste av dere vet at jeg er hjemme, hvis ikke så kjenner dere ikke meg godt nok til å lese bloggen uansett. Jeg tenkte jeg skulle fortelle historien om hvordan jeg ble sendt hjem (denne gangen), ettersom det kanskje er det kuleste som har skjed med meg i livet, og det er ikke en gang så veldig kult. Ok, Here we go:
En lørdag i starten av mars våkner jeg opp av lyset og varmen selvsagt. Det er enda litt tidlig, men denne fuglen var ikke trøtt. På med data og spille "kan-du-alle-hovedstatene?" på aftenposten.no. Der var det også en reportasje om de nordlige fjellene i India. Jeg leser med stor lyst. Har hatt lyst til å reise til de områdene siden jeg var en småunge, og hadde planlagt en tur i mai som jeg gledet meg helt vilt til. I reportasjen står det at du må ha multiply-visa for å kunne reise inn i Nepal. Jeg går bort til pass-skuffen for å sjekke om jeg har multiply-visa. Der var det ingen pass. Jeg snur meg til Ingrid. "Har du sett passet mitt?" "Jeg hadde det med på sykehuset da du var matforgiftet", svarer hun. Dette kunne ikke jeg huske, men jeg husket svært lite fra den dagen. Vi ser på hverandre i et par sekunder, begge hopper opp av sengen og begynner en intensiv leting. Etter en time er leiligheten endevendt, men passet er like borte. De 3 andre blir med på leteaksjonen, men til ingen nytte. Jeg begynner å ta en bit av det sure eple og innser at jeg må ha nytt,ringer ambassaden i New Dehli. "Mistet passet?" Da må du komme hit og få et nytt" Du trenger politrapport og 3 nye bilder, lykke til" Smakk!
Politirapport ja. Vi går til politiet. Der blir jeg avhørt flere ganger. Etter 2 dager får vi den riktige rapporten. Jeg fakser det over til ambassaden. Dette er feil sier de, vi forstår det ikke. Jeg blir sint på dem, snakker med dem flere ganger før vi finner ut at det står på kannada(indisk språk), da er ting ok. Jeg bestiler reise opp til New Dehli, går dermed glipp av noen flybiletter jeg hadde til Goa. Dagen før jeg skal dra sender de en mail om at jeg må få oversett det arket som står på kannada. Ikke noe problem det, klokken 11 om kvelden...Men jeg får fikset det. Drar opp til New Dehli. Klarte å skjule at jeg maglet pass og visum, noe som kan skape store problemer i India der alle vil tjene penger på folk i problemer.
I Dehli får jeg pass (eller betaler mye for det). Jeg får også et brev fra ambassaden som skal gi meg visum, og en beskjed om at det går så lett som bare det, og at jeg godt kan reise til Goa først. MOFOS!
Jeg er i Goa, flotte greier. Kommer hjem til Bangalore. Neste dag skal jeg til The commisioner officer (stedet de jobber med visaer). Jeg møter Florence som skal hjelpe meg. Vi samler de dokumentene vi har. Vi kommer til Com. Office. Det er en borg, utenfor står fortvilte utlendinger, forvirrede indere, politi, vakter, maktsyke mennesker og alt annet under solen. Jeg får klar beskjed fra Florence: "Du kan ikke snakke engelsk, du skal ikke si et ord. Skriv her og her og her, si du er student" "Men, det er jeg ikke." "Gjør som jeg sier". Etter litt betaling her og betaling der kommer vi inn i denne borgen. En av mennene i disken ser 2 sekunder på papiret og gir det tilbake."No, she have to go"
Utenfor sier Florence:"you have to go home". For noe tull tenker jeg. Dette er en for teit grunn til å fra hjem. " Du er uten visum, nå er du ulovelig her, det er ikke bra, det må ingen få vite. De sier du må forklare deg til politiet." Nei, sier jeg, jeg vil ikke til politiet. "Okioki", sier Florence, "we do this: Du sier ikke til noen hva som skjedde her også går vi til politiet om 2 uker når kurset ditt er over. Du kan ikke dra til Himalaya, for du må reise fra Bangalore".
Fortvilt kommer jeg hjem og lyger. Det går veldig dårlig. Jeg bestemmer meg for å fortelle alt til gruppen. Så snakker jeg med Blossom, vår kordinator. "Du kan ikke gjøre det, da er du ulovelig og vil få problemer når du snakker med politiet. Du må reise så fort så mulig slik de sier". Dette hadde jeg allerede funnet ut selv.
Jeg ringer ambassaden og forteller hva som har skjedd. De forteller at dette aldri har skjedd før(selvsagt), at de ikke skjønner noen ting og at dette er trist. Jeg ringer til Sund og forklarer situasjonen, jeg snakker med CSA, jeg snakker med reiseselskapet om jeg kan få byttet biletter
Å bytte biletter koster 6000 kroner og jeg kan ikke få biletter før 14.mai. For sent. Ambassaden ringer, de får ikke svar fra Indisk myndigheter, men har funnet ut at det har kommet nye regler, så folk får ikke visum lenger, kun exit visum. Også sier ambassade-damen. " Yes, you have to go, but you cant go now, cause there is a vulcano". "ehhhh..what?" Typisk. Jeg finner egne biletter hjem fra India den 27. april, en uke senere, tar en nubbsjans og bestiller.
Noen dager senere møter jeg Florence, hun er dritthumør fordi jeg ikke gjore som hun sa. Vi planlegger å gå til Politiet dagen etter. "Ta med 4000 og kom her klokken 9"
Jeg spør om Blossom kan være med, og vi møter klokken 9. Det klikker for Florence, hun skjeller ut Blossom, skjeller ut meg og er en .....
Jeg får alt i vrangstrupen(bokstavlig talt)og blir dårlig. Det ender med at Magnus blir med meg. Hos politiet er ikke sjefen der, så vi må komme igjen i morgen. "Jeg ringer deg klokken 9", sier Florence. Klokken halv ti ringer Blossom og sier at en annen ringte henne og sa at Florence er pisst fordi jeg ikke er på kontoret hennes nå. Meg og Magnus hiver oss rundt og råkjører en rickshaw til henne. Vi går til politistasjonen. Er der hele dagen. Avhør på avhør. Truer meg med fensel og rettsak. Sier at jeg ikke har mistet passet, men har gjort noe gale og det er blitt tatt fra meg. Jeg skal fremdeles late som jeg ikke kan engelsk, untatt de gangene jeg blir avhørt... Til slutt etter mye penger under bordene slipper jeg unna og får de riktige papirene på at jeg ikke har gjort noe gale. Hurra for å ikke være krimenell i India. Florence bruker det meste av tiden på å skryte av alle hun har hjulpet og trenger konstant skryt fra oss for å holde humøret oppe. Det går ikke an å stille henne et spørsmål, da tar hun det som at vi ikke stoler på henne og klikker. Så jeg vet aldri noe.
Dagen etter tar jeg med meg Stina og drar til comissioner office igjen. Denne gangen for å få exit visa. Vi er der i 10 timr. Florence løper inn og ut, snakker oss inn, betaler oss inn, og dytter oss inn. Stina snakker med en som sitter på 5 dagen og venter på exitvisum. Jeg har bare 2 dager. En fransk dame griner konstant, en tysk dame bryter sammen inne i hallen, politiet kommer og arresterer folk. Hell on earth. Etter avgør og bestikkelser i monsterklasse, blir vi bedt om å komme klokken 5. Som vanlig skjønner ikke jeg noen ting som foregår. Klokken 5 er det 200 utenfor com. Office. De åpner dørene og alle stormer inn, fortvilte og redde. Voksne og barn. Svenker og engelskmenn. Førstemann til møllen får visum. Etter brytetak får jeg tak i det jeg skal ha og vi har fått exitvisum. Jubel i taket. En kveld uten nervøs og redd mage. Dagen etter finner vi ut at det er masse feil på den, dato og navn og det som verre er.
Tilbake til Commisioner office på Mandag, denne gangen er det Ingrid som må gjennomgå Florence. UFF. I ricksawen flyger hået til Florence rundt hodet. Jeg ser for meg Medusa i Ariel. Hun ligner. Der fremme, venter vi bare i 2 timer denne gangen. Jeg blir kalt inn og får nye papirer. Denne gangen er det rett dato, selv om det re mye feil. Vi gir henne ladoo(snop),ræveslikker henne og prøver å vise at vi er takknemlig. Hjem og hente kofferten, rett til flyplassen. Holder på å svette av meg ben og armer når jeg kommer til Immigrationen. Jeg vet de er strenge. Han bruker 20 min på papirene mine. Redd. Hvis ikke det går vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Alle de andre reiser dagen etter, da blir jeg alene i Bangalore, uten nye biletter og uten penger. Men det går. Jeg kommer gjennom. Klarer ikke helt å tro det før flyet letter. Jeg har blitt oppgradert til første klassepå flyet. Lener meg tilbake og tenker at det blir leeeeeeeeene før jeg noen gang kommer tilbake til India.
Det er viktig å sette noen faktorer inn i denne historien. Blant annet at det er 40 grader, at det er india med totalt kaos, at jenten her verken klarte å sove eller spise og at det ikke var mulig å få noe hjelp fra noe sted, ettersom ingen visste noen ting. Heller ikke Florence hadde peiling på hva som skjedde. Følte meg veldig alene og redd. Men på tross av vulkaner, indisk byråkrati og alt mulig annet, sitter jeg hjemme i sengen min nå og prøver å ikke tenke på at de andre er i Himalaya uten meg.
En lørdag i starten av mars våkner jeg opp av lyset og varmen selvsagt. Det er enda litt tidlig, men denne fuglen var ikke trøtt. På med data og spille "kan-du-alle-hovedstatene?" på aftenposten.no. Der var det også en reportasje om de nordlige fjellene i India. Jeg leser med stor lyst. Har hatt lyst til å reise til de områdene siden jeg var en småunge, og hadde planlagt en tur i mai som jeg gledet meg helt vilt til. I reportasjen står det at du må ha multiply-visa for å kunne reise inn i Nepal. Jeg går bort til pass-skuffen for å sjekke om jeg har multiply-visa. Der var det ingen pass. Jeg snur meg til Ingrid. "Har du sett passet mitt?" "Jeg hadde det med på sykehuset da du var matforgiftet", svarer hun. Dette kunne ikke jeg huske, men jeg husket svært lite fra den dagen. Vi ser på hverandre i et par sekunder, begge hopper opp av sengen og begynner en intensiv leting. Etter en time er leiligheten endevendt, men passet er like borte. De 3 andre blir med på leteaksjonen, men til ingen nytte. Jeg begynner å ta en bit av det sure eple og innser at jeg må ha nytt,ringer ambassaden i New Dehli. "Mistet passet?" Da må du komme hit og få et nytt" Du trenger politrapport og 3 nye bilder, lykke til" Smakk!
Politirapport ja. Vi går til politiet. Der blir jeg avhørt flere ganger. Etter 2 dager får vi den riktige rapporten. Jeg fakser det over til ambassaden. Dette er feil sier de, vi forstår det ikke. Jeg blir sint på dem, snakker med dem flere ganger før vi finner ut at det står på kannada(indisk språk), da er ting ok. Jeg bestiler reise opp til New Dehli, går dermed glipp av noen flybiletter jeg hadde til Goa. Dagen før jeg skal dra sender de en mail om at jeg må få oversett det arket som står på kannada. Ikke noe problem det, klokken 11 om kvelden...Men jeg får fikset det. Drar opp til New Dehli. Klarte å skjule at jeg maglet pass og visum, noe som kan skape store problemer i India der alle vil tjene penger på folk i problemer.
I Dehli får jeg pass (eller betaler mye for det). Jeg får også et brev fra ambassaden som skal gi meg visum, og en beskjed om at det går så lett som bare det, og at jeg godt kan reise til Goa først. MOFOS!
Jeg er i Goa, flotte greier. Kommer hjem til Bangalore. Neste dag skal jeg til The commisioner officer (stedet de jobber med visaer). Jeg møter Florence som skal hjelpe meg. Vi samler de dokumentene vi har. Vi kommer til Com. Office. Det er en borg, utenfor står fortvilte utlendinger, forvirrede indere, politi, vakter, maktsyke mennesker og alt annet under solen. Jeg får klar beskjed fra Florence: "Du kan ikke snakke engelsk, du skal ikke si et ord. Skriv her og her og her, si du er student" "Men, det er jeg ikke." "Gjør som jeg sier". Etter litt betaling her og betaling der kommer vi inn i denne borgen. En av mennene i disken ser 2 sekunder på papiret og gir det tilbake."No, she have to go"
Utenfor sier Florence:"you have to go home". For noe tull tenker jeg. Dette er en for teit grunn til å fra hjem. " Du er uten visum, nå er du ulovelig her, det er ikke bra, det må ingen få vite. De sier du må forklare deg til politiet." Nei, sier jeg, jeg vil ikke til politiet. "Okioki", sier Florence, "we do this: Du sier ikke til noen hva som skjedde her også går vi til politiet om 2 uker når kurset ditt er over. Du kan ikke dra til Himalaya, for du må reise fra Bangalore".
Fortvilt kommer jeg hjem og lyger. Det går veldig dårlig. Jeg bestemmer meg for å fortelle alt til gruppen. Så snakker jeg med Blossom, vår kordinator. "Du kan ikke gjøre det, da er du ulovelig og vil få problemer når du snakker med politiet. Du må reise så fort så mulig slik de sier". Dette hadde jeg allerede funnet ut selv.
Jeg ringer ambassaden og forteller hva som har skjedd. De forteller at dette aldri har skjedd før(selvsagt), at de ikke skjønner noen ting og at dette er trist. Jeg ringer til Sund og forklarer situasjonen, jeg snakker med CSA, jeg snakker med reiseselskapet om jeg kan få byttet biletter
Å bytte biletter koster 6000 kroner og jeg kan ikke få biletter før 14.mai. For sent. Ambassaden ringer, de får ikke svar fra Indisk myndigheter, men har funnet ut at det har kommet nye regler, så folk får ikke visum lenger, kun exit visum. Også sier ambassade-damen. " Yes, you have to go, but you cant go now, cause there is a vulcano". "ehhhh..what?" Typisk. Jeg finner egne biletter hjem fra India den 27. april, en uke senere, tar en nubbsjans og bestiller.
Noen dager senere møter jeg Florence, hun er dritthumør fordi jeg ikke gjore som hun sa. Vi planlegger å gå til Politiet dagen etter. "Ta med 4000 og kom her klokken 9"
Jeg spør om Blossom kan være med, og vi møter klokken 9. Det klikker for Florence, hun skjeller ut Blossom, skjeller ut meg og er en .....
Jeg får alt i vrangstrupen(bokstavlig talt)og blir dårlig. Det ender med at Magnus blir med meg. Hos politiet er ikke sjefen der, så vi må komme igjen i morgen. "Jeg ringer deg klokken 9", sier Florence. Klokken halv ti ringer Blossom og sier at en annen ringte henne og sa at Florence er pisst fordi jeg ikke er på kontoret hennes nå. Meg og Magnus hiver oss rundt og råkjører en rickshaw til henne. Vi går til politistasjonen. Er der hele dagen. Avhør på avhør. Truer meg med fensel og rettsak. Sier at jeg ikke har mistet passet, men har gjort noe gale og det er blitt tatt fra meg. Jeg skal fremdeles late som jeg ikke kan engelsk, untatt de gangene jeg blir avhørt... Til slutt etter mye penger under bordene slipper jeg unna og får de riktige papirene på at jeg ikke har gjort noe gale. Hurra for å ikke være krimenell i India. Florence bruker det meste av tiden på å skryte av alle hun har hjulpet og trenger konstant skryt fra oss for å holde humøret oppe. Det går ikke an å stille henne et spørsmål, da tar hun det som at vi ikke stoler på henne og klikker. Så jeg vet aldri noe.
Dagen etter tar jeg med meg Stina og drar til comissioner office igjen. Denne gangen for å få exit visa. Vi er der i 10 timr. Florence løper inn og ut, snakker oss inn, betaler oss inn, og dytter oss inn. Stina snakker med en som sitter på 5 dagen og venter på exitvisum. Jeg har bare 2 dager. En fransk dame griner konstant, en tysk dame bryter sammen inne i hallen, politiet kommer og arresterer folk. Hell on earth. Etter avgør og bestikkelser i monsterklasse, blir vi bedt om å komme klokken 5. Som vanlig skjønner ikke jeg noen ting som foregår. Klokken 5 er det 200 utenfor com. Office. De åpner dørene og alle stormer inn, fortvilte og redde. Voksne og barn. Svenker og engelskmenn. Førstemann til møllen får visum. Etter brytetak får jeg tak i det jeg skal ha og vi har fått exitvisum. Jubel i taket. En kveld uten nervøs og redd mage. Dagen etter finner vi ut at det er masse feil på den, dato og navn og det som verre er.
Tilbake til Commisioner office på Mandag, denne gangen er det Ingrid som må gjennomgå Florence. UFF. I ricksawen flyger hået til Florence rundt hodet. Jeg ser for meg Medusa i Ariel. Hun ligner. Der fremme, venter vi bare i 2 timer denne gangen. Jeg blir kalt inn og får nye papirer. Denne gangen er det rett dato, selv om det re mye feil. Vi gir henne ladoo(snop),ræveslikker henne og prøver å vise at vi er takknemlig. Hjem og hente kofferten, rett til flyplassen. Holder på å svette av meg ben og armer når jeg kommer til Immigrationen. Jeg vet de er strenge. Han bruker 20 min på papirene mine. Redd. Hvis ikke det går vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Alle de andre reiser dagen etter, da blir jeg alene i Bangalore, uten nye biletter og uten penger. Men det går. Jeg kommer gjennom. Klarer ikke helt å tro det før flyet letter. Jeg har blitt oppgradert til første klassepå flyet. Lener meg tilbake og tenker at det blir leeeeeeeeene før jeg noen gang kommer tilbake til India.
Det er viktig å sette noen faktorer inn i denne historien. Blant annet at det er 40 grader, at det er india med totalt kaos, at jenten her verken klarte å sove eller spise og at det ikke var mulig å få noe hjelp fra noe sted, ettersom ingen visste noen ting. Heller ikke Florence hadde peiling på hva som skjedde. Følte meg veldig alene og redd. Men på tross av vulkaner, indisk byråkrati og alt mulig annet, sitter jeg hjemme i sengen min nå og prøver å ikke tenke på at de andre er i Himalaya uten meg.
Abonner på:
Innlegg (Atom)