Hvor er du, Petter Pan?

Av en grunn jeg tror dere helst ikke vil vite, sitter jeg nå og drikker et glass ren olivenolje. I går fyllte Bente 21 år og da måtte vi jo blåse ballonger og stase litt. Vår tysker nr.1 Isa reiser snart hjem , og vi er alle enig i at Ingrid har gjort en god jobb med å rekrutere en ny tysker: Anthonia.
God jobbet. Ellers streiket kamerea mitt (også kalt tom for batteri) midt i festen, og det var synd for vi hadde 2 amerikanere på besøk, og det er jo ikke hver dag. I går var vi på Kalmania og tok en kaffe, og plutselig kom det 3 nordmenn inn. Fjorårets bisser på Sund hadde planlagt en tur til India, samtidig! Så kom det noen fler med kake, og da var vi et bra lag.

Uke-slut: (haha)

Ellers har Magnus oplevd en hyggelig gest, Astrid har tømt sparekontoen for å sende seg selv i pakke til New Dehli, Ingrid har nesten drept en 2 åring som spyttet på henne under sangtimen. Stina, Astrid, Isa og Ingrid har tatt tillsammen 10 piercinger. (Jeg tok 3). Astrid har sett patrioten for første gang og slever ennå litt hver gang Mel Gibson kommer fram i tankene. Stina har hatt et raserianfall på ca. 15 rickshaw-drivers samtidig. Astrid har hatt et irritert-anfall på Stina som dyppet maten ned i yogurten så det kom 5000 små ubåter. Ingrid har kjøpt en ovn og lager nå middag til familien hver dag. Astrid fikk en gave av Mag og Stina på 4 dvder. Vi spiste Indisk mat med 2 Nordlendinger som ikke liker indisk mat. Astrid og Ingrid har vært på politistasjonen opptil flere ganger. Vi sang singstar midt på natten med en gjeng indere, tyskere og svensker( som var 50 og SKÅNSK). Astrid har blitt kompis med ambassadøren og forstått at å være voksen er mye vanskeligere og kjedeligere enn å være barn, og har nå bestemt seg for å være barn hele livet. Hvor er du, Petter an?

Murder on the Kitchenfloor

Fredskopsere lærer å lage mat. Say no more.

Hovedingrediensen i indisk mat er ingefær, slik ser den ut

Da magnus fant koriander ble det stemning, Stina hater koriander

Dette fungerte ikke så bra, tenkte magnus, så han bestemmer seg for å fri med en koriander-dusk

Heldigvis rakk Stina å snu seg før frokosten kom opp.

Non jobbet flittig og fint

Så fikk Ingrid en melding, Stina skal selvsagt lese den.Stina finner ut at hun heller vil slikke Ingrid i øret.

Så koker det over

Dette er Interresant. Ingrid prøver å nå nesen med tungen. Stina får med seg dette.

Og vil prøve selv. Heller skuffende resultat

Her vil jeg gjerne trekke oppmerksoheten mot høyre, der tungen faktisk treffer nesen.

Så lager Astrid og Stina dessertballer som skal friteres. Se så gøy oppstilling! Læreren synes ikke det var gøy, men synes det var mye sprekker i bollene og ville at vi skulle gjøre det om igjen.

Så var det tid for å snurre på tomatene og ta bilder.

Plutselig forsto Stina og Astrid at de andre ikke fikset matlaging, vi satte inn 6. giret og fikset hele biffen( bare at det var veggismat). Her hugger Stina opp grønnsaker i en umenneskelig fart.

Det ferdige resultatet

Lost

Og der kræsjet himmel og jord. Noen ganger så bare skjer det ting som gjør at du må kaste deg rundt, snu på alle planer, dempe alle forventninger. Plutselig er du bare en liten jente i et stort India som er fullt av byråkrater, korrupte politimenn, uforståelige advokater, umulige løsninger, svette og tårer. I slik storm kan man føle at havnen er så langt borte at man ikke vet hvilke retning man skal søke.

Tomprat og Matprat

Det er deilig når man kan begynne å skille de skitne og fargerike butikkene og restaurantene fra hverandre, og det er enda deiligere når man finner ut at det finnes skatter der inne. Mocha lå i den gaten vi ferdes opp og ned hver dag uten at vi visste hva som skjulte seg bak de gule murene og grønne trærene. Etter et tilfeldig besøk av Stina og Ingrid, har vi vendt tilbake mange ganger.

Den siste uken har vi jobbet på en skole for funksjonshemmede. Det har vært helt ok med untak av at jeg konstant går rundt med en frykt for å knekke armer, tråkke på dem eller si noe som gir dem traumaer for resten av livet. Men i dag jobbet jeg, Stina og Magnus på et gamlehjem. Jeg var litt skeptisk, har jo aldri jobbet med gamle før. Vi lagde til lunsj, serverte og satt og snakket med dem. Jeg snakket med en man som hadde jobbet i hele India, men var kommet til Bangalore for å bo på hjemmet med sin bror. Det hele var en svært så hyggelig opplevelse.

I går bestemte Ingrid og meg oss for å lage salat hjemme. Hun ville helst ha "masse godt oppi", og jeg slo på stortrommen med rosiner, nøtter, tørket frukt, advokado og masse rart. Salaten ble en kjempesuksess, hele husets favoritt. Dere der hjemme som mener jeg putter for mye rart i salater kan stikke til sjøs!

Ingrid ville ikke ha mais i salaten ( rar volding), så den måtte stå ved siden av. Ellers herlig lunsj

Ellers har min leie sinnstemning av India ført meg tilbake til ground zero og De Gode Gamle Vaner. Jeg har nå fullført en ny sesong av West Wing, jeg drikker minst 5 kopper kaffe og 2 flaske pepsi Max hver dag. Jeg har også skaffet meg tyggis. Dette er et kapitel for seg selv ( og det skal det selvsagt bli) for de har omtrent ikke tyggis her og den koster MER enn i Norge....Og jeg som trodde dette var et land for meg

Uansett, jeg avslutter med å vise Ingrid som har blitt brunett og nå er et sexsymbol i India.

Haha, hun spiser en oppblåst omelett, alt man kan finne på hæ?
Og det var tompratt og matprat for denne måneden..stay tuned..

Herregud, jeg blir flau..

Indostrofobi

De siste dagene har jeg vært lei. Sinnsykt lei. Ved en fellessamtale med kordinator kom det fram at jeg ikke var alene. Det er visst fredskorpsets en-måneds-syndrom. Det som var nytt og spennende, er tungt og vanskelig. Jeg er lei. Lei av å våkne i en dam av min egen svette hver dag. Lei av å skru på lyset og vente 5 sekunder før jeg går inn på kjøkkenet så musen skal få løpe. Lei av å klø på stikk fra lopper og mygg. Lei av bråket, indere, bosset, skiten, hunder, vifter, svetten, biler, eksos, varmen, mest av alt varmen.

India er som fire varme vegger, fire vegger av mennesker med store hvite øyner, øyner som glor. De kommer nærmere og nærmere. Du slipper ikke unna.

Nå er det å få ting til å skje selv om du er ufattelig trøtt og sliten. Ligger å tenker på regn, badekar, fjellet, grovbrød og en varm dyne i et kaldt rom. Når jeg reiser meg er jeg blitt stukket på kinnet. Toppen av en muggen kransekake. Jeg har fått indostrofobi.

A Day In A Life

Etter frokost er det trening med personlig trener

Min nyeste oppfinnelse: Vin-etter-trenning

Jeg spiller musikk til stakkers Ingrid

Bruker litt tid på å betrakte den nye klokken min

Rickshaw..igjen

Vandring til cafe, rolig og lite traffikert dag...

Cafe med kordinator Blossom

Kake til lunsj

Handling og matlaging

Stina sminker seg

Lørdagskos

Juks og fanteri

Etter en begivenhetsrik natt I Bangalore avsluttes kvelden på eneste riktig måte...

Maharastan - Never again

Så vi dro till staten Maharastan midt i India med masterstudenst fra Social Department for å jobbe med kartlegging og informasjonssamling av landsbygden. Dette var rene satmmeområder som aldri hadde sett hvite, noe som skapte en utfordring i seg selv. Here we go:

Reisen startet med 22 timer på tog. Det var natt, det var dag, det var svett, det var varmt, det var indiske misjonærer, indiske forretningsmenn, indiske familier, indiske tiggere, indiske tvekjønnede, indiske chai, indiske rotter, i det hele tatt, India i et nøtteskall.

Vi fikk også mye oppmerksomhet for å samle alt bosset vårt i en pose og kaste det når vi kom frem. Typisk Norsk.



Da vi kom fram fikk vi overnatte på et kloster. Der var det harde senger, mye blomster, god mat, faders og broders og en ekstrem varme


Transporten til campen var luftig og fin.

Vi fikk litt oppmerksomhet innemellom.....

Ved campen traff vi 4 andre norske. De var veldig hyggelige. En av dem var Joshua French. Vi ble innstalert i et hus, der vi fikk en do som ikke skyldte ned, ingen dusj, ingen senger osv. Huset var på ca 4 kvaderatmeter. Det ble tett. Men vi hadde fått beskjed om å forestille oss verst mulig. Dette var mye bedre enn det

Så besøkte vi skoler, familier, kontorer, leger, barnehager og mye annet i landsbyer. Dette er en skole. De neste dagene begynte vi med noe som het Base Line Study. Forhatte ord. Vi ble med i grupper med de indiske studentene og hadde spørreskjema på Hindu. Sinnsykt gøy.

Om kveldene ville landsbyene se nordmenn opptre. Vi sang kjerringa med staven, danset halling og polka. Stor suksess, men ikke så stor suksess som da lærerene sang falsk og lenge for studentene. Tror øret mitt er skadet for livet.

Vi fikk MYE opmersomhet. De tok bilder over alt. I begynnelsen ok, etter hvert helt forferdelig slitsomt. Det endte med at jeg løp gjennom en folkemengde med armene rundt hodet mens jeg brølte: "Spar meeeeeeeg!!" Det er helt sant. Men som andre Indere tok de ikke hintet.

Ungene synes vi var rare. Ofte begynte de å grine. Spesielt hvis jeg gjemte hodet for å så si "Tittei!" Mitt dagsfordriv på campen.

Det var alltid sol. Det var mellom 40 og 45 grader hver dag. Vi måtte dekke armer, legger og hals. Veldig, veldig varmt.

Aller helst ville de at Nordmenn skulle gjøre rare ting, danse og sprelle. So we did.

En morgen hadde vi husarrest, for politi ville arrestere oss for de trodde vi var misjonærer. Plutselig kom politiet for å avhøre oss. V i toget bort på stasjonen. Det ble en bisarr affære, som ga oss en dypere forståelse av den inneffektitive og irrasjonelle oppførselen til Indisk politi. Etterpå danset vi litt i gaten med politimesteren. Helt normalt.

Magnus er ute av seg av glede. Han har fått et måltid bestående av chapati-lefse, ris og en dæsj drittsterk bladblanding. Dette fikk vi 3 ganger om dagen, hver dag. Av og til fikk vi en gulerotstump med. Da var det jubel.

Synd det ikke er et bilde av nabogutten vår. Han pleide å spille stygg musikk fra mobilen klokken 6 hver morgen--inne på rommet vårt! Han forsto ikke privatlivetsfred, og det gjorde ikke de andre i familien hans heller. De likte å stå og se på at vi skiftet, spiste eller leste. Det hjalp ikke å dytte, brøle eller be dem gå. De kom tilbake. I tillegg likte nabogutten og skifte så hans nakne kropp var godt synlig for alle nordmenn. Han var 26 år.

Hver dag måtte vi sitte i 4 timer og høre på en gjennomgang av de indiske studentene som fortalt om hvordan de taklet å være såååååå langt hjemmfra og hvor fælt de hadde det. Bortskjemte drittunger.

Tror aldri jeg har vært så sliten noensinne. Hver kveld føltes det som jeg hadde gått 7-fjellsturen. Etter nye 22 timer med tog var vi hjemme i Bango. Da kjøpte vi pizza og øl og feiret at vi var det fantastiske folket fra nord, Nordmenn. <3