Dag, jeg gir deg opp

Jeg er ikke sulten, jeg er ikk mett, jeg er ikke trøtt, jeg er ikke våken, jeg er ikke sur, jeg er ikke glad. Jeg bare er. Jeg bare er litt ingenting i dag.

Har dere bare sittet der foran dataen, foran pc, sett på maten og ikke rørt en finger?

Jeg kom hjem fra skolen 22.00, uten å ha den svimlende, veldig trøtte, men tilfredstillende slitenheten. Jeg hadde kveldsvakt i dag. Vi var bare 6 i redaksjonen. Vi pleier å være 80. Jeg savnet liv og røre. Det er min første dag på nett, vi bruker et program jeg ikke kan åpne en gang. Nettsjefen vår er en kjempestor noob. Sorry, men hun er det, helt ærlig. Hun vil fikse ting for meg hele tiden, men fucker alt opp og bare trekker på skuldrene og går. Samtid krever hun alt mulig og blir hysterisk når vi ikke levere akkurat når hun vil.

Siden jeg er en såpass god sjel meldte jeg meg frivillig til å gå ut og dokumentere stormen. Folk på gaten ville ikke snakke med meg, de ville bare komme seg hjem. Det ville jeg og. Etter to blaute timer fikk jeg det jeg skulle ha. Skrukkehuden sitter ennå igjen.

Denne dagen har bare vært rar. Ingenting gøy skjedde, ingenting kjipt skjedde. Når jeg kommer hjem fra skolen pleier jeg å hive i meg i mat i kina-fart, og slenge meg ned med den siste av en av favoritt-seriene, nå var det ingenting jeg ville. Men plutselig ville jeg skrive. Ikke skrive morsomt, bare skrive ned akkurat nå. Skrive tamt.

Så med en time igjen av dagen gir jeg den opp. Jeg døper den i siste time for en god gammeldags dårlig dag. Og det er littt godt. Alle sier: se det posetiv, dra deg opp, fokusere på det bra, blås vekk det kjipe. Men det er lov til å tenke: "Okei, denne dagen er litt rar og kjip og jeg vet ikke hvorfor, men nå er den snart over. Det er bare en dårlig dag.

Som de som leser denne bloggen vet, så har jeg ikke hatt det så veldig bra i denne mørke lille dalen. Og alle har så mange tips til meg: Du må gi litt for å få litt. Bare vær med folk. Inviter deg selv. Man får ikke gode venner fort, man må være tålmodig. Du må ikke være så kritisk. Du må ikke tenke så mye over ting.
I går snakket jeg med Elin og hun ikke så mye, hun sa bare: Jaja, man gjør så godt man kan, og går det ikke din vei, er det ikke din skyld.
Tror kansjke det er noe av det fineste noen har sagt til meg.

Nå er jeg ferdig. Nå vil jeg ikke sove, nå vil jeg ikke være våken. I morgen er en bedre dag.



Unnskyld ærlighten. Jeg klarte ikke engang å sett ord på den. I dag har jeg brukt lang tid på å finne bilder som kan. I dag sier bildene mer en alle ordene