And thats how it`s done

Det er mange i klassen min som er drevet, men det er få som er så drevet som meg. Jeg er ekstremt lidenskapelig når det gjelder journalistikk. Jeg elsker alt med det. Og da mener jeg ikke alle deler (les: Kjendisjournalistikk), men alle delene av arbeidet. Jeg elsker ideeen, nysjerrigehet, å la fantasien løpe løpsk. Kan det være slik? hvorfor er det slik? Dette må jeg finne ut. Jeg ELSKER research. Jeg elsker å bestille postjournaler fra departementer. Noen ganger bare bestiller jeg dem for å få dem, fordi det er så gøy. Jeg elkser å grave på nettet, lese aviser fra 80-tallet, fagbøker, leksikon og gamle arkiver i kjellere på kommunehuset.

Når det kommer til muntelig kilder var det et hinder. Jeg synes det var skummelt å ringe og snakke med folk. Jeg var redd de trodde jeg var ung og dum. Jeg var redd for å bli kjeftet på. Men etter å ha ringt 10 personer hver dag i fem uker er jeg knapt nervøs lenger. Hvis jeg ikke kan noe om saken, så sier jeg det, er ydmyk og sier: Forklar meg, for jeg forstår ikke saken. Den siste uken har jeg til og med ledd og tullet med kilder og føler at jeg er blitt godt kjent med gjengangerene.

 Jeg elsker når nye spørsmål kommer opp i hodet, trenger nye svar, nysjerrigheten blir aldri helt stilnet. Den beste følelsen er når du kjenner at du har noe, her er det noe, dette kan bli noe. Rushet du får når du er på sporet kan ikke forklares med ord, det er helt ubeskrivelig. Så er det presseetikken. Har de fått tilsvarsrett? Er det objektivt? Er det nøytralt? Har jeg beskyttet kildene? Moraliteten ligger nært hjerte mitt, så den biten går bra.

Så har du arbeidet, du har masse stoff. Men vet ikke hvordan saken skal bli. Da stoler jeg på mine underbevisstelige kunnskaper. Jeg setter høy musikk på ipod, slenger meg foran pcen og bare skriver og skriver til jeg er tom. Når jeg ser på det etterpå har jeg alltid fått det til. Okei, det er tekstelig et mareritt, men oppbyggingen og outlinen er på plass. Så finpusser jeg, leker med ord, prøver ordtak og metaforer.
Så kommer min svakeste bit: Korrektur. Her får jeg hjelp av andre.

Så er det bilde. Etter at jeg lærte fotoshop er det en drøm. Litt kunsterisk frihet her, litt der og whoop, der har vi et bra bilde. Så er det bare å putte det inn quark, lage en fin side og levere i trykken. En dag etter står du med resultstet i hånden


Men det jeg ikke elsker er at jeg nå er på nett. Jeg svaner å tulle med redaksjonen. Hjelpe hverandre. Sitte på skolen i 17 timer for å bli ferdig til deadline. Alle inne på et svett rom. Alle samarbeider. Store saker, godt arbeidet, tid til finpuss. Produktet i hånden.

Nå er alene med kamera. Produsere 3 raske saker hver dag. Referere. Sliter med Dr. Publish-programmet. Ensom produksjon. Alle sitter foran sin datamaskin. Inegn tulling og drodling med overskrifter. Sakene forsvinner når det kommer nye saker. Borte for hvert minutt som går. Kjedelig.

I dag har jeg kveldsvakt. Men stikker på skolen nå for å jobbe litt med annet. Det blir dagvakt og kveldsvakt i dag og.
Klisjeen på en journalist er en som er utbrent før han er 40 fordi han drives av noe mer enn selve arbeidet. Jeg ser ikke bort fra at det blir en lang pensjonisttilværelse..