mandag 10. oktober 2011
lørdag 8. oktober 2011
Shielded in my armor
A winter's day
In a deep and dark December;
I am alone,
Gazing from my window to the streets below
On a freshly fallen silent shroud of snow.
I am a rock,
I am an island.
I've built walls,
A fortress deep and mighty,
That none may penetrate.
I have no need of friendship; friendship causes pain.
It's laughter and it's loving I disdain.
I am a rock,
I am an island.
Don't talk of love,
Well, I've heard the word before.
It's sleeping in my memory.
I won't disturb the slumber of feelings that have died.
If I never loved I never would have cried.
I am a rock,
I am an island.
I have my books
And my poetry to protect me;
I am shielded in my armor,
Hiding in my room, safe within my womb.
I touch no one and no one touches me.
I am a rock,
I am an island.
And a rock feels no pain;
And an island never cries.
(Paul simon)
In a deep and dark December;
I am alone,
Gazing from my window to the streets below
On a freshly fallen silent shroud of snow.
I am a rock,
I am an island.
I've built walls,
A fortress deep and mighty,
That none may penetrate.
I have no need of friendship; friendship causes pain.
It's laughter and it's loving I disdain.
I am a rock,
I am an island.
Don't talk of love,
Well, I've heard the word before.
It's sleeping in my memory.
I won't disturb the slumber of feelings that have died.
If I never loved I never would have cried.
I am a rock,
I am an island.
I have my books
And my poetry to protect me;
I am shielded in my armor,
Hiding in my room, safe within my womb.
I touch no one and no one touches me.
I am a rock,
I am an island.
And a rock feels no pain;
And an island never cries.
(Paul simon)
Et portrett på veggen
Jeg tenkte å legge ut litt arbeid jeg har gjort og vil gjøre fremover. Kan godt være at noen synes dette er kjedelig, det forstår jeg godt. Men hvis dere leser dem, må dere gjerne legge igjen en kommentar om hva dere synes. Er ikke så ofte man får noe tilbakemelding på arbeider man gjør, så det er litt hyggelig. Denne reportasjen skrev jeg for Eidsvoll Blad. Det er et potrettintervju av Tonje Brenna. Hun er generalsekretær i AUF. Jeg så henne først i dokumentaren om Utøya på TV2, og hennes historie og personlighet imponerte meg. Så jeg bestemte meg for å portrettere henne. Heldig jeg som bare kan gjøre sånne ting. Det største problemet med oppgaven var at etter jeg hadde intervjuet henne, hadde jeg lyst til å bli bestevennen hennes. Det er farlig for en kristisk og uavhengig journalist ;)
Hverdagskampen
Etter å ha spilt død på Utøya lever Tonje Brenna for fullt. Nå er det bare en ting som er i hodet til Generalsekretæren i AUF: De må vinne skolevalget.
Spruten står til begge sider, regnet hamrer på frontvinduet, og vindusviskerne kjører på spreng. Vi sitter i en knøttliten bil tapetsert med Arbeiderpartiets logo. Bilen er selvsagt rød. Generalsekretær i AUF Tonje Brenna skal holde tale på valgvake på Folkets hus. Vi er allerede sent ute.
I kveld blir resultatene fra skolevalget lagt fram, og Arbeiderpartiet ligger an til en kjempeseier. Tonje snur seg og drar i en av de tre bagene som ligger slengt i baksetet. Rundt dem ligger det røde paraplyer, røde flyers og aviser. Tonje dytter alt til siden og åpner en av bagene. Hun bøyer seg til sin medarbeider Mani Hussaini, som kjører bilen.
- Mani, hva skal jeg gå i da? Skal jeg pynte meg? Jeg har denne grønne skjorten, den har jo allerede buttons på, den tar jeg. Hvor er parfymen? Der er den. Å nei, nå får jeg ikke bagen igjen.
Spilte død
Tidligere i dag har hun snakket på Nesoddens AUFs oppstartsmøre. Foran 30 ungdommer sto den spede jenten på tå og snakket om om hvordan de skal kjempe videre etter Utøya. Hun har snakket mye om Utøya nå. I syv uker har hun snakket om det som skjedde på øya. Først i forrige uke begynte hun å føle at hun var litt seg selv igjen.
I en dokumentar på Tv2 fortalte hun historien sin. Fortalte hvordan hun løper fra teltplassen og inn i skogen. Der blir hun møtt av synet av 30 ungdommer som løp på hverandre i vill panikk. Tonje klarer å samle ungdommene og tar dem med til en liten berghylle. En jente er skutt. Tonje bærer henne og tar henne på fanget når de sklir ned på berghyllen. De ligger der i over to timer. Rundt dem faller folk fra klippene og ned i vannet. Enten i vill panikk eller fordi de er skutt. Vannet under dem skifter farge fra blått til rødt. Når morderen går forbi dem, spiller de død. Etter tre timer kommer redningen i form av en lokal mann i fritidsbåt.
Hun har tenkt mye på de minuttene i skogen. Hva hun tenkte på, og hvordan hun klarte, på tross av panikken, å skjønne at hun måtte få orden på folk.
- Nå tenker jeg at jeg lever fordi jeg hadde noen å hjelpe. De jeg var sammen med var såret, noen kjente ikke øya og mange var i panikk. Det var så åpenbart at noen trengte hjelp at jeg tenkte rasjonelt. Jeg vet ikke om jeg hadde klart det om jeg hadde vært alene. Jeg er også imponert over hvor lyst jeg hadde til å leve. Jeg husker jeg tenkte «Faen, jeg skal ikke dø i dag». Det er derfor 533 personer kom seg levende fra øya. Ren viljestyrke
Sammenbrudd i vaskekjelleren
I ettertid har hun jobbet mye med å komme gjennom sorgen. Være sammen med venner hjelper, snakke med samboeren hjelper, fellesskapet i AUF hjelper, og støtten fra fremmede hjelper. Litt etter litt har Tonje jobbet seg gjennom traumene.
- For en stund siden var jeg ute i skogen med noen venninner. Vi møtte på noen jegere med store våpen. Da tenkte jeg « ok, de skal skyte duer, ikke meg». Det gikk greit. Det går bedre nå, men når det er mørkt og jeg er sliten...
Hun stopper å snakke og ser ut av vinduet.
- Nei, jeg er nok litt bekymret av natur.
Tonje er glad hun slapp å stille til skoledebatter i år.
- Jeg har jo litt frynsede nerver. Hvis jeg hadde blitt satt til veggs og blitt grillet av noen vet jeg ikke hva som hadde skjedd. Det hadde nok ikke gått så bra. Forleden fikk jeg kjeft av en dame i vaskekjelleren, da holdt jeg på å bryte sammen, sier hun og fikler litt med mobilen.
- Men hun var veldig kjeftete da.
Rekruttert av Huitfeldt
Mens vi snakker ringer det i mobiler med jevne mellomrom. Resultatene fra skolevalget begynner å kommer inn. Hussaini oppdaterer Tonje.
- Det ble 40 prosent på Nesodden videregående, sier han
- Hvem ble nummer to da? Spør Tonje.
- Høyre med 20 prosent. Frp fikk fem prosent. De delte ut 500 vafler, men fikk bare fem prosent, sier Hussaini og ler.
- Hvordan er det på Jessheim ?
- De er ikke ferdig ennå.
- Ååå, sier Tonje, tydelig utålmodig på resultatene fra sin gamle videregående skole
Det var på Jessheim AUF-eventyret begynte for Tonje. Hun meldte seg inn i AUF da hun var 15 år, men følte ikke at det var tilbud om noe å gjøre, og meldte seg ut igjen. Ved stortingsvalget i 2005 var Anniken Huitfeldt og Trond Giske på besøk på skolen hennes. Hun var elevrådsleder. Huitfeldt spurte om hun ville melde seg inn i AUF.
- Også gjorde jeg det da. Også gikk det som det måtte gå, sier Tonje
Hvorfor det ble AUF og ikke SU eller et annet ungdomsparti har ikke Tonje noe godt svar på.
- Nei, altså jeg har jo alltid visst at jeg var på venstresiden, men jeg tror AUF hadde en veldig tiltrekkende profil for meg. Jeg var veldig opptatt av kampen mot rasisme, sier hun.
Smakte på hverandres matpakker
De første 12 årene av sitt liv bodde Tonje på Holmlia, hun mener det har preget hennes menneskesyn. På Holmlia var alle minoriteter. Det var irer, pakistanere, nordmenn, somaliere og Afghanere.
- Jeg husker vi var så innmari nysgjerrig på hverandre. Prøvde hverandres matpakker og sånn, alle matpakkene smakte jo forskjellig. Vi kunne si hei på mange forskjellige språk. Jeg tror oppveksten på Holmlia har gjort meg mer åpne og mindre arrogant, sier hun.
Å flytte til Jessheim som 12-åring var som å flytte til en annen verden.
- Alle gjorde jo det samme på Jessheim, gikk på skolen, spilte fotball og håndball. På Holmlia var det metalldetektor i ungdomshuset, på Jessheim var det ikke ungdomshus fordi alle drev med idrett. På Jessheim var det om å gjøre å ha best karakter, på Holmlia var det om å gjøre å ha verst, sier hun.
Men Tonje fikk gode karakterer, ikke at hun jobbet så mye for dem.
- Egentlig er det litt urettferdig. Jeg tror aldri jeg har gjort lekser, jeg har bare veldig god
hukommelse, så jeg kunne gulpe opp alt mulig. Men jeg lærte nok mye av det jeg gjorde utenfor skolen, som å være med i AUF. Også var det jo mye elevrådsarbeid da
De fleste har hatt den den ene person i klassen som alltid meldte seg som elevråderepresentant. Hver eneste år. Tonje var den personen.
- Jeg synes elevrådet var supergøy! Jeg husker vi diskuterte om vi skulle ha loff eller grovbrød i kantinen. Loff var jo mye billigere sant? Jeg ville ha grovbrød.
I går var Tonje på en skole og gikk til kantinen for å kjøpe seg mat. Hun kom tilbake tomhendt.
- Jeg har diabetes og det var ingenting der jeg kunne kjøpe. Bare masse sjokolademelk og boller. Så ennå kjemper jeg faktisk for bedre kantinemat, sier hun og begynner å le.
Partiene må skjerpe seg
Som ungdomspolitiker fra Akershus utgjør hun en sjeldenhet. I følge en landsomfattende undersøkelse gjort av Norges barne og ungdomsorganisasjon, er under 10 prosent av representantene på fylkestinget i Akershus under 30 år. Det er det laveste i landet. Tonje har flere teorier på hvorfor det er slik.
- Ja, nå er jo Akershus et fylke man ofte flytter fra for å studere. Jeg tror det er vanskelig for unge å binde seg i fire år i et fylke. Også er jo møtene ofte veldig lange, kanskje fra 12 til midnatt. Det er vanskelig språk og mye tall.
Hun mener at partiene må skjerpe seg for å få unge til å bli engasjert i politikken
- De eldre i partiene må ikke være sånn: «Å, så hyggelig at du er engasjert, du er så søt når du står og snakker om saken din». De gamle mennene må tørre å gi fra seg makt. Man må også tørre å gi damer flere plasser i posisjoner som betyr noe.
Tonje står som 5. plass på Arbeiderpartiets valglister i Akershus. Hennes hjertesak er skolen.
- Jeg håper jo på rødgrønnt flertall da, slik at vi får gjort om noen av de dumme tingene Frp og Høyre har gjort de siste årene.
Tonje vil snu trenden i videregående skole. Hun vil ha mer penger til å pusse opp, bedre rådgiving, og mer hjelp til studenter underveis. Hun vil også ha busser som kommer i tide og blandede skoler.
- Altså et skikkelig krafttak i Akershus-skolen hadde vært stas.
Savner impulsivitet
Tonje ble generalsekretær i oktober i fjor. Før det har hun vært politisk rådgiver i AUF og jobbet som faglig ungdomsarbeider i LO. Hun har også studert. To ganger faktisk. Første gang begynte hun på historie på Blindern. Der ble hun i to dager.
- Det var ikke noe for meg. Så begynte jeg på velferdsfag på Høgskolen i Oslo. Det likte jeg veldig godt, men så ble jeg jo valgt til generalsekretær. Så da måtte jeg slutte, sier hun.
Hun drømmer ikke om noen politisk posisjon eller stilling. Akkurat nå er det bare jobben som generalsekretær som er i hodet hennes. Det er en tidskrevende jobb, men det synes ikke Tonje gjør noe.
Jeg liker at det skjer mye. Jeg liker ikke søndager, for da skjer det så lite. Mandager er gøy
Tonje skulle likevel ønske hun fikk mer tid til familie og venner. Det er hennes konstante dårlige samvittighet.
- Jeg skulle også ønske jeg kunne være mer impulsiv. Bare kunne gå på konsert en kveld hvis noen spurte om jeg ville bli med. Nå må alt planlegges så langt i forkant.
Tonje har mange venner utenfor politikken, men kjæresten, tidligere AUF-leder Martin Henriksen, er innenfor. De ble sammen mens han var leder og hun satt i styret. Han var 30, hun var 22. Det var ikke bare lett.
- Jeg måtte gå noen runder med meg selv før jeg bestemte meg. Du vil jo ikke være hun førskja som lå seg til makta. Det kunne jo også ha blitt veldig pinlig og slitsomt hvis vi slo opp og skulle jobbe sammen etterpå. Men så gikk det jo greit
De vært sammen i to år og bor sammen i Oslo. Henriksen jobber nå som politisk rådgiver for fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen. Tonje innrømmer at det er godt å ikke gå de samme meterne hele dagen, lese de samme sakspapirer til frokost, og snakke om de samme møtene til middag.
- Det gikk fint å jobbe sammen altså, men det er veldig deilig å ikke gjøre det, sier hun og smiler.
Takkebrev til Hagen
Telefonen ringer. Tonje har har hatt to telefoner etter Utøya. Den hvite er for media, den svarte for det private. Nå fikler hun med begge telefonen samtidig som hun undersøker håret i bilspeilet. Til slutt får hun tatt den riktige telefonen. Denne gangen er det den svarte.
- Hei! Hvor mye, hvor mye, hvor mye?!
- Er det sant?! JAA! 33 prosent! Tonje veiver med armene og snur seg til oss i baksetet..
- Det var Anniken Huitfeldt, hun var helt på gråten. Vi vant på Jessheim med 33 prosent. Det har ikke vært så høye tall på Jessheim videregående siden 1993. «Da var du fem år, Tonje,» sa hun. Fem år. Haha! roper Tonje.
Hun snur seg igjen.
- Ved forrige valg vant Frp på Jessheim, nå har de falt fem prosent. Jeg burde skrive et takkebrev til Carl I. hagen, sier hun og flirer.
Hun ringer til Oslo AUF og spør om de har laget nok plakater, så tar hun opp en avis og begynner å skrive.
- Mani, når skal jeg prate da? Før Jens eller Eskil? Hva skal jeg si? Jeg må nok ha noen mer tall før jeg kan skrive. Jeg kan sikkert skrive når jeg er der, sier hun og legger fra seg avisen.
- Blir du aldri sliten?
- Før ble jeg aldri sliten, men etter 22. juli har jeg vært mye sliten. Men nå går det bedre. Jeg får energi av å ha mye å gjøre skjønner du. Det er derfor mandag er min favorittdag, da skjer det så mye.
Hverdagskampen
Etter å ha spilt død på Utøya lever Tonje Brenna for fullt. Nå er det bare en ting som er i hodet til Generalsekretæren i AUF: De må vinne skolevalget.
Spruten står til begge sider, regnet hamrer på frontvinduet, og vindusviskerne kjører på spreng. Vi sitter i en knøttliten bil tapetsert med Arbeiderpartiets logo. Bilen er selvsagt rød. Generalsekretær i AUF Tonje Brenna skal holde tale på valgvake på Folkets hus. Vi er allerede sent ute.
I kveld blir resultatene fra skolevalget lagt fram, og Arbeiderpartiet ligger an til en kjempeseier. Tonje snur seg og drar i en av de tre bagene som ligger slengt i baksetet. Rundt dem ligger det røde paraplyer, røde flyers og aviser. Tonje dytter alt til siden og åpner en av bagene. Hun bøyer seg til sin medarbeider Mani Hussaini, som kjører bilen.
- Mani, hva skal jeg gå i da? Skal jeg pynte meg? Jeg har denne grønne skjorten, den har jo allerede buttons på, den tar jeg. Hvor er parfymen? Der er den. Å nei, nå får jeg ikke bagen igjen.
Spilte død
Tidligere i dag har hun snakket på Nesoddens AUFs oppstartsmøre. Foran 30 ungdommer sto den spede jenten på tå og snakket om om hvordan de skal kjempe videre etter Utøya. Hun har snakket mye om Utøya nå. I syv uker har hun snakket om det som skjedde på øya. Først i forrige uke begynte hun å føle at hun var litt seg selv igjen.
I en dokumentar på Tv2 fortalte hun historien sin. Fortalte hvordan hun løper fra teltplassen og inn i skogen. Der blir hun møtt av synet av 30 ungdommer som løp på hverandre i vill panikk. Tonje klarer å samle ungdommene og tar dem med til en liten berghylle. En jente er skutt. Tonje bærer henne og tar henne på fanget når de sklir ned på berghyllen. De ligger der i over to timer. Rundt dem faller folk fra klippene og ned i vannet. Enten i vill panikk eller fordi de er skutt. Vannet under dem skifter farge fra blått til rødt. Når morderen går forbi dem, spiller de død. Etter tre timer kommer redningen i form av en lokal mann i fritidsbåt.
Hun har tenkt mye på de minuttene i skogen. Hva hun tenkte på, og hvordan hun klarte, på tross av panikken, å skjønne at hun måtte få orden på folk.
- Nå tenker jeg at jeg lever fordi jeg hadde noen å hjelpe. De jeg var sammen med var såret, noen kjente ikke øya og mange var i panikk. Det var så åpenbart at noen trengte hjelp at jeg tenkte rasjonelt. Jeg vet ikke om jeg hadde klart det om jeg hadde vært alene. Jeg er også imponert over hvor lyst jeg hadde til å leve. Jeg husker jeg tenkte «Faen, jeg skal ikke dø i dag». Det er derfor 533 personer kom seg levende fra øya. Ren viljestyrke
Sammenbrudd i vaskekjelleren
I ettertid har hun jobbet mye med å komme gjennom sorgen. Være sammen med venner hjelper, snakke med samboeren hjelper, fellesskapet i AUF hjelper, og støtten fra fremmede hjelper. Litt etter litt har Tonje jobbet seg gjennom traumene.
- For en stund siden var jeg ute i skogen med noen venninner. Vi møtte på noen jegere med store våpen. Da tenkte jeg « ok, de skal skyte duer, ikke meg». Det gikk greit. Det går bedre nå, men når det er mørkt og jeg er sliten...
Hun stopper å snakke og ser ut av vinduet.
- Nei, jeg er nok litt bekymret av natur.
Tonje er glad hun slapp å stille til skoledebatter i år.
- Jeg har jo litt frynsede nerver. Hvis jeg hadde blitt satt til veggs og blitt grillet av noen vet jeg ikke hva som hadde skjedd. Det hadde nok ikke gått så bra. Forleden fikk jeg kjeft av en dame i vaskekjelleren, da holdt jeg på å bryte sammen, sier hun og fikler litt med mobilen.
- Men hun var veldig kjeftete da.
Rekruttert av Huitfeldt
Mens vi snakker ringer det i mobiler med jevne mellomrom. Resultatene fra skolevalget begynner å kommer inn. Hussaini oppdaterer Tonje.
- Det ble 40 prosent på Nesodden videregående, sier han
- Hvem ble nummer to da? Spør Tonje.
- Høyre med 20 prosent. Frp fikk fem prosent. De delte ut 500 vafler, men fikk bare fem prosent, sier Hussaini og ler.
- Hvordan er det på Jessheim ?
- De er ikke ferdig ennå.
- Ååå, sier Tonje, tydelig utålmodig på resultatene fra sin gamle videregående skole
Det var på Jessheim AUF-eventyret begynte for Tonje. Hun meldte seg inn i AUF da hun var 15 år, men følte ikke at det var tilbud om noe å gjøre, og meldte seg ut igjen. Ved stortingsvalget i 2005 var Anniken Huitfeldt og Trond Giske på besøk på skolen hennes. Hun var elevrådsleder. Huitfeldt spurte om hun ville melde seg inn i AUF.
- Også gjorde jeg det da. Også gikk det som det måtte gå, sier Tonje
Hvorfor det ble AUF og ikke SU eller et annet ungdomsparti har ikke Tonje noe godt svar på.
- Nei, altså jeg har jo alltid visst at jeg var på venstresiden, men jeg tror AUF hadde en veldig tiltrekkende profil for meg. Jeg var veldig opptatt av kampen mot rasisme, sier hun.
Smakte på hverandres matpakker
De første 12 årene av sitt liv bodde Tonje på Holmlia, hun mener det har preget hennes menneskesyn. På Holmlia var alle minoriteter. Det var irer, pakistanere, nordmenn, somaliere og Afghanere.
- Jeg husker vi var så innmari nysgjerrig på hverandre. Prøvde hverandres matpakker og sånn, alle matpakkene smakte jo forskjellig. Vi kunne si hei på mange forskjellige språk. Jeg tror oppveksten på Holmlia har gjort meg mer åpne og mindre arrogant, sier hun.
Å flytte til Jessheim som 12-åring var som å flytte til en annen verden.
- Alle gjorde jo det samme på Jessheim, gikk på skolen, spilte fotball og håndball. På Holmlia var det metalldetektor i ungdomshuset, på Jessheim var det ikke ungdomshus fordi alle drev med idrett. På Jessheim var det om å gjøre å ha best karakter, på Holmlia var det om å gjøre å ha verst, sier hun.
Men Tonje fikk gode karakterer, ikke at hun jobbet så mye for dem.
- Egentlig er det litt urettferdig. Jeg tror aldri jeg har gjort lekser, jeg har bare veldig god
hukommelse, så jeg kunne gulpe opp alt mulig. Men jeg lærte nok mye av det jeg gjorde utenfor skolen, som å være med i AUF. Også var det jo mye elevrådsarbeid da
De fleste har hatt den den ene person i klassen som alltid meldte seg som elevråderepresentant. Hver eneste år. Tonje var den personen.
- Jeg synes elevrådet var supergøy! Jeg husker vi diskuterte om vi skulle ha loff eller grovbrød i kantinen. Loff var jo mye billigere sant? Jeg ville ha grovbrød.
I går var Tonje på en skole og gikk til kantinen for å kjøpe seg mat. Hun kom tilbake tomhendt.
- Jeg har diabetes og det var ingenting der jeg kunne kjøpe. Bare masse sjokolademelk og boller. Så ennå kjemper jeg faktisk for bedre kantinemat, sier hun og begynner å le.
Partiene må skjerpe seg
Som ungdomspolitiker fra Akershus utgjør hun en sjeldenhet. I følge en landsomfattende undersøkelse gjort av Norges barne og ungdomsorganisasjon, er under 10 prosent av representantene på fylkestinget i Akershus under 30 år. Det er det laveste i landet. Tonje har flere teorier på hvorfor det er slik.
- Ja, nå er jo Akershus et fylke man ofte flytter fra for å studere. Jeg tror det er vanskelig for unge å binde seg i fire år i et fylke. Også er jo møtene ofte veldig lange, kanskje fra 12 til midnatt. Det er vanskelig språk og mye tall.
Hun mener at partiene må skjerpe seg for å få unge til å bli engasjert i politikken
- De eldre i partiene må ikke være sånn: «Å, så hyggelig at du er engasjert, du er så søt når du står og snakker om saken din». De gamle mennene må tørre å gi fra seg makt. Man må også tørre å gi damer flere plasser i posisjoner som betyr noe.
Tonje står som 5. plass på Arbeiderpartiets valglister i Akershus. Hennes hjertesak er skolen.
- Jeg håper jo på rødgrønnt flertall da, slik at vi får gjort om noen av de dumme tingene Frp og Høyre har gjort de siste årene.
Tonje vil snu trenden i videregående skole. Hun vil ha mer penger til å pusse opp, bedre rådgiving, og mer hjelp til studenter underveis. Hun vil også ha busser som kommer i tide og blandede skoler.
- Altså et skikkelig krafttak i Akershus-skolen hadde vært stas.
Savner impulsivitet
Tonje ble generalsekretær i oktober i fjor. Før det har hun vært politisk rådgiver i AUF og jobbet som faglig ungdomsarbeider i LO. Hun har også studert. To ganger faktisk. Første gang begynte hun på historie på Blindern. Der ble hun i to dager.
- Det var ikke noe for meg. Så begynte jeg på velferdsfag på Høgskolen i Oslo. Det likte jeg veldig godt, men så ble jeg jo valgt til generalsekretær. Så da måtte jeg slutte, sier hun.
Hun drømmer ikke om noen politisk posisjon eller stilling. Akkurat nå er det bare jobben som generalsekretær som er i hodet hennes. Det er en tidskrevende jobb, men det synes ikke Tonje gjør noe.
Jeg liker at det skjer mye. Jeg liker ikke søndager, for da skjer det så lite. Mandager er gøy
Tonje skulle likevel ønske hun fikk mer tid til familie og venner. Det er hennes konstante dårlige samvittighet.
- Jeg skulle også ønske jeg kunne være mer impulsiv. Bare kunne gå på konsert en kveld hvis noen spurte om jeg ville bli med. Nå må alt planlegges så langt i forkant.
Tonje har mange venner utenfor politikken, men kjæresten, tidligere AUF-leder Martin Henriksen, er innenfor. De ble sammen mens han var leder og hun satt i styret. Han var 30, hun var 22. Det var ikke bare lett.
- Jeg måtte gå noen runder med meg selv før jeg bestemte meg. Du vil jo ikke være hun førskja som lå seg til makta. Det kunne jo også ha blitt veldig pinlig og slitsomt hvis vi slo opp og skulle jobbe sammen etterpå. Men så gikk det jo greit
De vært sammen i to år og bor sammen i Oslo. Henriksen jobber nå som politisk rådgiver for fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen. Tonje innrømmer at det er godt å ikke gå de samme meterne hele dagen, lese de samme sakspapirer til frokost, og snakke om de samme møtene til middag.
- Det gikk fint å jobbe sammen altså, men det er veldig deilig å ikke gjøre det, sier hun og smiler.
Takkebrev til Hagen
Telefonen ringer. Tonje har har hatt to telefoner etter Utøya. Den hvite er for media, den svarte for det private. Nå fikler hun med begge telefonen samtidig som hun undersøker håret i bilspeilet. Til slutt får hun tatt den riktige telefonen. Denne gangen er det den svarte.
- Hei! Hvor mye, hvor mye, hvor mye?!
- Er det sant?! JAA! 33 prosent! Tonje veiver med armene og snur seg til oss i baksetet..
- Det var Anniken Huitfeldt, hun var helt på gråten. Vi vant på Jessheim med 33 prosent. Det har ikke vært så høye tall på Jessheim videregående siden 1993. «Da var du fem år, Tonje,» sa hun. Fem år. Haha! roper Tonje.
Hun snur seg igjen.
- Ved forrige valg vant Frp på Jessheim, nå har de falt fem prosent. Jeg burde skrive et takkebrev til Carl I. hagen, sier hun og flirer.
Hun ringer til Oslo AUF og spør om de har laget nok plakater, så tar hun opp en avis og begynner å skrive.
- Mani, når skal jeg prate da? Før Jens eller Eskil? Hva skal jeg si? Jeg må nok ha noen mer tall før jeg kan skrive. Jeg kan sikkert skrive når jeg er der, sier hun og legger fra seg avisen.
- Blir du aldri sliten?
- Før ble jeg aldri sliten, men etter 22. juli har jeg vært mye sliten. Men nå går det bedre. Jeg får energi av å ha mye å gjøre skjønner du. Det er derfor mandag er min favorittdag, da skjer det så mye.
De som kom tilbake
Hvis dere ikke har fått nok av å lese om historier fra Utøya, bør dere ikke gå glipp av denne. Den er utrolig godt og interessant laget. Og skaper på en måte en film som drives framover av flere karaktere. Spennede og rørende laget.
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article4249063.ece
Når vi først snakker om Utøya tenkte jeg jeg kunne legge ut den teksten min som var på trykk i BT i sommer. Eli kalte den emo, og ettersom vi ikke er inni den fasen og prosessen vi var inni i sommer, kommer den til å virke enda mer emo nå. Men legger den nå ut likevel:
Til alle
Solen skinner kaldere nå. Luften står stille. Det er som om verden er blitt litt annerledes. Dypt, dypt der inne er det blitt et åpent sår. Et åpent sår som blør og blør. Det gjør så vondt.
Hvilke planer hadde du? Hvilke drømmer? Var du forelsket? Hva tenkte du på når du lukket øynene om natten? Du skulle gå i vinterstorm. Du skulle se solen glitre i vannet. Du skulle bli strøket på ryggen og hvisket i øret. Du skulle kjenne hjertet vokse når hun tok hånden din. Du skulle grue deg til eksamener. Du skulle se verden. Kjenne varmen fra svaberg. Kjenne kulden fra klare vinternetter. Du skulle grine, du skulle le. Du skulle se solen bli rød i horisonten. Du skulle kjenne sparkene til det som skulle bli ditt barn. Du skulle snakke for jublende forsamlinger, se det røde flagget vaie i vinden. Du hadde alt der framme. Et liv med mennesker du skulle møte. Mennesker du skulle miste. Mennesker som ville elske deg, som du ville elske. Visste du at det var så skjørt? At alt kunne bli borte så fort? Hvordan skjedde det? Hvorfor var du deg? Var det bare tilfeldigheter?
Hva hjelper deg? Du som kom hjem. Hjelper det deg at jeg kommer med roser? At jeg tenner et lys hver kveld? At tårene renner for deg? Hjelper det at det at det gjør vondt dypt der inne når jeg tenker på deg. Å, om jeg kunne hjelpe deg. Bare et sekund med glede, et sekund der du ikke husket. Er det noe jeg kan gjøre?
Du som fikk revet noen vekk. Som har tomt rom inni deg. Som aldri tror at du kan bli den samme igjen. Som aldri vil slutte å savne. Hva kan jeg gjøre? Vil en klem hjelpe? Vil tusen klemmer hjelpe?
Du som sitter der, som tenker og kjenner smerten. Smerten av urettferdighet. Du som ikke klarer å forstå. Som ikke klarer å kjenne at dette er virkelig, at dette faktisk hendte. Som tenker på det hele tiden. Som skulle ønske du kunne gjøre noe. Gjøre noe for alle de du vet har det verre enn deg. Kan jeg fjerne klumpen du har i magen? Kan jeg hjelpe deg gjennom marerittet. Kan jeg gi deg en hånd å holde i?
Hva varmer hjertene deres mennesker? Hva kan vi gjøre for hverandre?
Alle vi som står igjen. Vi må være helter. Helter for hverandre. Kan vi klare det?
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article4249063.ece
Når vi først snakker om Utøya tenkte jeg jeg kunne legge ut den teksten min som var på trykk i BT i sommer. Eli kalte den emo, og ettersom vi ikke er inni den fasen og prosessen vi var inni i sommer, kommer den til å virke enda mer emo nå. Men legger den nå ut likevel:
Til alle
Solen skinner kaldere nå. Luften står stille. Det er som om verden er blitt litt annerledes. Dypt, dypt der inne er det blitt et åpent sår. Et åpent sår som blør og blør. Det gjør så vondt.
Hvilke planer hadde du? Hvilke drømmer? Var du forelsket? Hva tenkte du på når du lukket øynene om natten? Du skulle gå i vinterstorm. Du skulle se solen glitre i vannet. Du skulle bli strøket på ryggen og hvisket i øret. Du skulle kjenne hjertet vokse når hun tok hånden din. Du skulle grue deg til eksamener. Du skulle se verden. Kjenne varmen fra svaberg. Kjenne kulden fra klare vinternetter. Du skulle grine, du skulle le. Du skulle se solen bli rød i horisonten. Du skulle kjenne sparkene til det som skulle bli ditt barn. Du skulle snakke for jublende forsamlinger, se det røde flagget vaie i vinden. Du hadde alt der framme. Et liv med mennesker du skulle møte. Mennesker du skulle miste. Mennesker som ville elske deg, som du ville elske. Visste du at det var så skjørt? At alt kunne bli borte så fort? Hvordan skjedde det? Hvorfor var du deg? Var det bare tilfeldigheter?
Hva hjelper deg? Du som kom hjem. Hjelper det deg at jeg kommer med roser? At jeg tenner et lys hver kveld? At tårene renner for deg? Hjelper det at det at det gjør vondt dypt der inne når jeg tenker på deg. Å, om jeg kunne hjelpe deg. Bare et sekund med glede, et sekund der du ikke husket. Er det noe jeg kan gjøre?
Du som fikk revet noen vekk. Som har tomt rom inni deg. Som aldri tror at du kan bli den samme igjen. Som aldri vil slutte å savne. Hva kan jeg gjøre? Vil en klem hjelpe? Vil tusen klemmer hjelpe?
Du som sitter der, som tenker og kjenner smerten. Smerten av urettferdighet. Du som ikke klarer å forstå. Som ikke klarer å kjenne at dette er virkelig, at dette faktisk hendte. Som tenker på det hele tiden. Som skulle ønske du kunne gjøre noe. Gjøre noe for alle de du vet har det verre enn deg. Kan jeg fjerne klumpen du har i magen? Kan jeg hjelpe deg gjennom marerittet. Kan jeg gi deg en hånd å holde i?
Hva varmer hjertene deres mennesker? Hva kan vi gjøre for hverandre?
Alle vi som står igjen. Vi må være helter. Helter for hverandre. Kan vi klare det?
tirsdag 4. oktober 2011
A day in a life
Det går fort å vente på t-banen når du kan drive med people-watching. Til vanlig er jeg, litt på grunn av nærsynhet, godt begravd i en avis. Men i dag skrudde jeg på musikk, satt meg på en benk og stirret. Stirret på alt det rare som faktisk skjer rundt oss i hele tiden. Alt som skjer hver dag, men som vi aldri ser fordi vi skal et sted, eller leser noe, eller tenker på noe viktig. Alt det vi ikke ser fordi vi er dypt inn i tanketåken. Ved siden av meg rotet en mann i lommen og tok opp en drue som han spiste sakte. Foran meg sto en hund. Helt alene. Båndet hang i en lang hale bak ham. Føttene var bøyd, ryggen strukket framover mot hodet som fulgte nøye med på noen duer som kranglet om en brødbit. Hunden slapp dem ikke av synet før en mann kom bort til ham. Han bøyde seg ned og begynte å snakke til hunden. Da kom eieren gående og tok båndet. Hun prøvde å jage vekk duene slik at hunden kunne bli med henne. Men du kan ikke jage vekk duer i Oslo. I hvertfall ikke hvis de har funnet en brødbit. Så kom Østerhus-banen. Da fløy duene. Tre centimeter foran banen fløy de. I et svev enhver kamikaze-flyger ville misunnet dem. Da kunne damen med hunden gå.
Så stirret jeg på folk igjen. Folk som brydde seg mye om hva de gikk med og folk som ikke så ut til å bry seg i det hele tatt. Så kom Frognerseterbanen. Min bane. Og dagen var blitt ti mintter nærmere kveld mens jeg stirret på menneskene. Så satt jeg meg, tok opp en avis og gikk inn i tanketåken igjen. Jeg tenkte ikke på hvorfor det var en stor hvit melhaug ved siden av meg, hvorfor det sto noen tiåringer og drakk red-bull. Hvorfor mannen ved siden meg ristet på hendene og snakket til luften. Jeg tenkte på hva jeg skulle gjøre da jeg kom hjem. Hva jeg skulle lage til middag og hvor flink Kjetil Østli var i artikkelen sin i dagens aftenposten. Jeg tenkte på om jeg skulle skrive på mail til ham hvor flink han var, men slo det fra meg igjen. Så satt jeg alene. Dagen var blitt 20 minutter nærmere kvelden mens jeg overså menneskene. "Neste stasjon er Besserud" og jeg går av.
Nå fikk jeg forløst dagens kreative tanker. Nå kan jeg fylle hodet opp med akademiske istedet. I dag starter hjemmeeksamen. Vi skal skrive ti sider uten å nevne "jeg føler" og "jeg tenker" i en eneste setning. Jeg forsvinner inn i bøker og notater, og går dypere og dypere inn i tanketåken. Kryss fingrene for at jeg kommer ut på andre siden med C eller bedre i hånden.
Så stirret jeg på folk igjen. Folk som brydde seg mye om hva de gikk med og folk som ikke så ut til å bry seg i det hele tatt. Så kom Frognerseterbanen. Min bane. Og dagen var blitt ti mintter nærmere kveld mens jeg stirret på menneskene. Så satt jeg meg, tok opp en avis og gikk inn i tanketåken igjen. Jeg tenkte ikke på hvorfor det var en stor hvit melhaug ved siden av meg, hvorfor det sto noen tiåringer og drakk red-bull. Hvorfor mannen ved siden meg ristet på hendene og snakket til luften. Jeg tenkte på hva jeg skulle gjøre da jeg kom hjem. Hva jeg skulle lage til middag og hvor flink Kjetil Østli var i artikkelen sin i dagens aftenposten. Jeg tenkte på om jeg skulle skrive på mail til ham hvor flink han var, men slo det fra meg igjen. Så satt jeg alene. Dagen var blitt 20 minutter nærmere kvelden mens jeg overså menneskene. "Neste stasjon er Besserud" og jeg går av.
Nå fikk jeg forløst dagens kreative tanker. Nå kan jeg fylle hodet opp med akademiske istedet. I dag starter hjemmeeksamen. Vi skal skrive ti sider uten å nevne "jeg føler" og "jeg tenker" i en eneste setning. Jeg forsvinner inn i bøker og notater, og går dypere og dypere inn i tanketåken. Kryss fingrene for at jeg kommer ut på andre siden med C eller bedre i hånden.
torsdag 2. juni 2011
Og Gud fikk sin sønn på besøk
Gud har vært så snill med meg i det siste. Først fint vær i København, så at det er gatefest der når jeg er der, og ja, det glamte jeg å nevne; Jeg reiser der i kveld! Noe annet snilt han/hun gjorde var å gi meg denne nesesprayen når jeg trrodde alt håp var ute. I flere dager har jeg prøvd å få tak i nesespray-resept hos legen. Tydeligvis er noe i veien med telefonen, får jeg fikk ikke tak i dem. I dag bestemt jeg meg for at jeg ikke skulle gi opp før jeg hadde resepten i hånden, men sa hadde gud tatt dagen fri siden han feiret at han fikk sønnen på besøk for 2000 år siden. typisk. Men så ga han meg i gave å finne en helt ny en i en lomme på en av toalettveskene. Its too good.
Det er ikke det at jeg er avhengig av nesespray, men når jeg drikker alkohol hovner nesen min opp til det dobbelte. Og siden jeg har tenkt til å drikke en del alkohol i ølet og pølsens hjemland, må jeg ta forhåndsregler. Her er min reddende egnel:
Nå har jeg lagt ut ca. 1/4 av smykkene mine på rommet. Resten er i Volda og kommer om 1 uke. Hvorfor? Hvorfor kjøper jeg mer og mer smykker når jeg har alle disse som jeg aldri bruker? Pluss alle de andre jeg jeg aldri har brukt? Godt spørsmål. Planlegger å kjøpe et par ekstra i Køben though...
Det er litt trist at jeg går glipp av finalen i Paradis Hotel i dag :( Har fått med meg alle episodene og så går jeg glipp av finalen. typisk. Burde faktsik sjekket det før jeg bestilte biletter.
Knis...Se så mye større Madde har blitt siden starten. Visste at alle de bamsemumsene kom til å feste seg. hihi. Jeg fikk foressten pappas gamle iphone 3g i går. Men han tok den tilbake i dag gor å nullstille han på jobb, så nå blir det meg og sony ericsson på eventyr igjen. Kanskje like greit siden jeg skal løpe rundt i bikini mer eller mindre beruset. Det er er en farlig situasjon for en iphone.
Siden Elin nevnte meg på bloggen sin, skal jeg gjøre det samme. Gleder meg til å se deg, Elin. Ellers synes jeg at Ingvild Braut skal svare på mailen min. Vet du er på landsbygda i Chile, men ærlig talt, vi lever i 2011..
Nå kommer Ingrid og skal farge håret mitt. KOmmer foresssten ikke til å skifte plattform likevel, fordi jeg fant ut at man kunne trykke på en knapp og så ble bildene store...
God kristihimmelpromp(fart)sdag
Tudelidu!
søndag 29. mai 2011
SNX
Jeg har faktisk en liste med bloggideer jeg skulle skrive om nå. Men rommet mitt.....
Tror jeg må prøve å få pakket ut først ja. Men dere jeg har to nye ting som har skjedd i livet mitt. Den første er at jeg har funnet Norges kjekkeste mann. Det er han her:
Ailo Gaup heter han, og ALLE må se dokumentaren om han på NRK, her er link: http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/738853/. Synd han er kjæreste med en eller annen Anne Rimmen.
Den andre tingen som har skjedd meg er at jeg leste denne boken på bussen fra Volda til Bergen:
Jeg er forandret. Jeg har fått et større syn på livet. Jeg vet jeg er sviskete nå, men det er sant. Det finnes mer mellom himmel og jord, og det er fantastisk.
Jeg skjønner ikke helt hva som har skjedd med skriften her nå, den skrives likssom baklengs og fyller ikke hele linjen. Jeg tror jeg skifter plattform. For real.
Nå må jeg rydde, Ingrid kommer om en time. Hører på Lørdagsrådet på en søndag på NRK p3. Verdens beste program. SNX.
torsdag 19. mai 2011
Død og fordervelse
Jeg knekker. Møter veggen 15 ganger dagen. Skal lære meg 1000 sider innen tirsdag. Skuldre over ører og hodet i (skole)bind. Etter tirsdag kommer jeg tilbake med et smell. Da skal jeg blow your mind med blogg-innlegg. Gleder meg allerede. Så vi sees neste uke. Forhåpentligvis....
søndag 15. mai 2011
lille latter
Latter er et spontant emosjonelt utbrudd som kan forekomme når man ser noe som er komisk eller «lattervekkende», og i sosiale situasjoner hvor den leende ønsker å bli akseptert. Selve latteren fremkommer som et uttrykk for glede, forundring eller aksept, ofte med hørbar lyd. Den kan fremkalles av en spøk eller en vittig kommentar, kiling eller annen stimuli. Innånding av dinitrogenoksid kan også utløse latter; andre medikamenter og psykofarmaka slik som cannabis kan også utløse sterk latter. Hvis latteren blir svært sterk kan den utløse tåreflod, og også moderat hodepine og muskelsmerte på grunn av den fysiske belastningen.
Latter er ansett for å være en del av den menneskelige oppførsel som er regulert av hjernen. Den vil ofte være et hjelpemiddel for mennesker til å klargjøre deres sosiale interaksjonsmønstre, og gir en følelsesmessig kontekst i konversasjon. Latter synes noen ganger å være smittsom, og det at en person ler medfører at andre som observerer situasjonen responderer på tilsvarende vis, med latter
Kilde: Wikipedia
Latter er ansett for å være en del av den menneskelige oppførsel som er regulert av hjernen. Den vil ofte være et hjelpemiddel for mennesker til å klargjøre deres sosiale interaksjonsmønstre, og gir en følelsesmessig kontekst i konversasjon. Latter synes noen ganger å være smittsom, og det at en person ler medfører at andre som observerer situasjonen responderer på tilsvarende vis, med latter
Kilde: Wikipedia
fredag 13. mai 2011
søndag 8. mai 2011
Fornuft og følelser
Det er en fin fønvind. Vinduet står helt åpent. Kjolen og gardinene danser i sommerbrisen. I sengen ligger en sliten jente. I går tapte fornuften. I dag får hun svi for det.
Denne uken har det vært dokfilm-festival i Volda. Jeg har ikke jobbet frivillig, i motsetning til mine medstudenter. De har gjort det for å få bilett til den legendariske lørdagsfesten. Jaja, tenkte jeg. Jeg har vel best av å lese hele helgen uansett, eksamen er jo på fredag. Men i det siste har jeg gått litt lei denne fornuftige stemmen som jeg synes gjør livet mitt litt kjedeligere. Så lørdag kveld satt jeg og grillet med noen folk og nippet vin. Mye vin. Etthvert begynte jeg å sutre litt for at jeg ikke hadde bilett, mens alle andre hadde. De andre begynner å spekulere på om de kan kaste meg over gjerdet. Akkurat da ringer mobilen. Aina er nede på festen nå og har fått tak i en gratis-bilett. Etter det var veien til vinkartongen kort. Gøy var det. Men jeg kunne spart for å tenke at jeg kunne kjøpe drikke hvert prisen på biletten siden jeg hadde kommet inn gratis. Jeg kunne også spart meg og danse alene fordi alle jeg kjente var gått. Danset helt til de skrudde på lyset. Jeg kunne også spart meg på å flørte med en overpretensiøs kunstner på 30 år som hadde laget en super-kunstnerisk film fra en syre-tur i Asia. Det var veldig artig og late som om det han sa gjorde virkning. Og jeg merket at jeg moret meg med å prøve å provesere han. Disse kunstnere har så mye følelser. Gøy å pirke litt i. Da jeg senere på kvelden så han snakke tett med en hot tattis-babe, kastet jeg en glow-stick på han og tenkte at nå tar jeg turen hjem. Men gjorde aldri det. Jeg hadde den følelsen av at kvelden aldri skulle ende. Så jeg vandret rundt alene og snakket litt med alle. Sorry at dere får hele fest-resumeet, men jeg har ingen å snakke med det om her. Så bloggen får bli my silent friend.
Da jeg våknet opp i dag hadde jeg mistet klokken min og satt med to mobiler i hånden. Heller to enn ingen. Nå skal jeg begynne å lese. Alt for sent. Fornuften sitter og surmuler i et hjørnet. Gjennom sammenbitte tenner sier han . "I told you so"
Denne uken har det vært dokfilm-festival i Volda. Jeg har ikke jobbet frivillig, i motsetning til mine medstudenter. De har gjort det for å få bilett til den legendariske lørdagsfesten. Jaja, tenkte jeg. Jeg har vel best av å lese hele helgen uansett, eksamen er jo på fredag. Men i det siste har jeg gått litt lei denne fornuftige stemmen som jeg synes gjør livet mitt litt kjedeligere. Så lørdag kveld satt jeg og grillet med noen folk og nippet vin. Mye vin. Etthvert begynte jeg å sutre litt for at jeg ikke hadde bilett, mens alle andre hadde. De andre begynner å spekulere på om de kan kaste meg over gjerdet. Akkurat da ringer mobilen. Aina er nede på festen nå og har fått tak i en gratis-bilett. Etter det var veien til vinkartongen kort. Gøy var det. Men jeg kunne spart for å tenke at jeg kunne kjøpe drikke hvert prisen på biletten siden jeg hadde kommet inn gratis. Jeg kunne også spart meg og danse alene fordi alle jeg kjente var gått. Danset helt til de skrudde på lyset. Jeg kunne også spart meg på å flørte med en overpretensiøs kunstner på 30 år som hadde laget en super-kunstnerisk film fra en syre-tur i Asia. Det var veldig artig og late som om det han sa gjorde virkning. Og jeg merket at jeg moret meg med å prøve å provesere han. Disse kunstnere har så mye følelser. Gøy å pirke litt i. Da jeg senere på kvelden så han snakke tett med en hot tattis-babe, kastet jeg en glow-stick på han og tenkte at nå tar jeg turen hjem. Men gjorde aldri det. Jeg hadde den følelsen av at kvelden aldri skulle ende. Så jeg vandret rundt alene og snakket litt med alle. Sorry at dere får hele fest-resumeet, men jeg har ingen å snakke med det om her. Så bloggen får bli my silent friend.
Da jeg våknet opp i dag hadde jeg mistet klokken min og satt med to mobiler i hånden. Heller to enn ingen. Nå skal jeg begynne å lese. Alt for sent. Fornuften sitter og surmuler i et hjørnet. Gjennom sammenbitte tenner sier han . "I told you so"
torsdag 5. mai 2011
søndag 3. april 2011
onsdag 30. mars 2011
sorger og krauseller
Når hver dag er grå og alt føles tungt. Når du begynner å tenke på meningen med livet. Eller du stirrer ut og tenker: "Er dette alt?"
Så hør på dette og tenk på følelsen av hjertet som smiler, tenk å løpe under stjernene. Tenk på stikke tærene i varm sand et sted på andre siden av verden. Tenk på å gå i snøfall med en god i hånden. Tenk på solen når den glinser som en million diamenter på våt asfalt. På å se utover byen, men vin i hånden. Tenk på når du ler så du ikke får puste. Tenk deg når du ser han i øynene, forbi alle folkene, og du vet han ser i deg. Tenk på å se på havet, i det uendelig som glitrer. Tenk deg å se en fin du ikke har sett på lenge. Tenk deg å dykke i koraler.Tenk deg å være fin på fin middag og snakke med en som aldri vil kjede deg.Tenk deg slede sakte i snøen. Tenk deg på reise for å møte utfordringer. Tenk deg den stille gaten med 1000 lysende vinduer der du går alene på lille julaften.
Tenk deg drømmer. Tenk deg sorger og karuseller. Tenk deg i rød kjole i ensom bar. Tenk deg å være redd. Tenk deg å skrike, alt du kan. Tenk på eventyr, tro på dem. Smil når du gråter. For det triste er og fint. Sårbarhet er vakkert.
Så hør på dette og tenk på følelsen av hjertet som smiler, tenk å løpe under stjernene. Tenk på stikke tærene i varm sand et sted på andre siden av verden. Tenk på å gå i snøfall med en god i hånden. Tenk på solen når den glinser som en million diamenter på våt asfalt. På å se utover byen, men vin i hånden. Tenk på når du ler så du ikke får puste. Tenk deg når du ser han i øynene, forbi alle folkene, og du vet han ser i deg. Tenk på å se på havet, i det uendelig som glitrer. Tenk deg å se en fin du ikke har sett på lenge. Tenk deg å dykke i koraler.Tenk deg å være fin på fin middag og snakke med en som aldri vil kjede deg.Tenk deg slede sakte i snøen. Tenk deg på reise for å møte utfordringer. Tenk deg den stille gaten med 1000 lysende vinduer der du går alene på lille julaften.
Tenk deg drømmer. Tenk deg sorger og karuseller. Tenk deg i rød kjole i ensom bar. Tenk deg å være redd. Tenk deg å skrike, alt du kan. Tenk på eventyr, tro på dem. Smil når du gråter. For det triste er og fint. Sårbarhet er vakkert.
Atomkraftverket Astrid
For 2 uker sien hadde jeg trent jevnt og trutt lenge. Trening er for meg lystbasert, og jeg trener i de perioden jeg har lyst. I et par ukers tid hadde jeg trent ca. 4 ganger i uken. Etterhvert begynte jeg å føle at samme intensitet hver gang ble i minste laget, og jeg presset meg selv maks hver gang. En dag jeg våknet kjente jeg at bena var tung og vonde og kroppen sliten. Dette gjentok seg dagen etter og dagen etter og dagen etter. Sånn var det i over 1 uke. Så jeg måtte kutte ned. Lysten forsvant.
Samtitig ble jeg ekstrem varm. Varm og verkende. Jeg var aldri kald, og gikk rundt i t-skjorte dagen lang. I Japan var et atomkraftverk overopphetet. Det føltes som om kroppen min merket det og reagert på samme måte. Nå er et begynt å gå over, men jeg er ennå sliten. Akkurat som Fukishima.
Det er farlig å elske det du gjør. For du blir så sliten, uten å merke det. 10-timer dager på skolen hver dag. Utrolig intesnst og slitsomt. Men utrolig gøy og givende. I går sa det litt pang. Jeg snakket med Braut på skype og holdt på å sovne hele tiden. Klokken var 20.30. Til slutt sa Braut: "Astrid, gå og legg deg". So i did. Klokken 21.00. Håkon og Maja fikk sjokk: "Skal ikke du se Paradis?"
Så jeg sov fra 21.00 til 07.30 (vi begynner 08.00 på skolen). Kom hjem 18.00 og holder på å dø av trøtthet. Er ikke søvnig, bare utslitthet. Så tenkte å legge meg snart. Klokken er nå 19.50. Sykt.
Men når jeg tenker meg om kan jeg ikke huske sist kveld jeg ikke var totalt utslitt. Jeg kan ikke huske en dag hvor jeg ikke drikker 10 kopper kaffe om dagen for at hodet skal holde tritt. Det er lov å klage så lenge man kan gjøre det bra. :)
På fredag var jeg på Bigbang-konsert. Jeg droppet klassevors siden det pleier å ende katastrofalt, og ble med Oda og Aina (mine eneste 2 venninner) til bestevennen til kjæresten til Aina. Han bor i samme hus som meg, leiligheten ved siden av faktisk, så det var kort vei. Det var ganske gøy. Lo mye og sang litt. Konserten var bra, hadde sikkert vært ennå bedre om jeg ikke var så full at jeg ikke fikk den med meg.
Samtitig ble jeg ekstrem varm. Varm og verkende. Jeg var aldri kald, og gikk rundt i t-skjorte dagen lang. I Japan var et atomkraftverk overopphetet. Det føltes som om kroppen min merket det og reagert på samme måte. Nå er et begynt å gå over, men jeg er ennå sliten. Akkurat som Fukishima.
Det er farlig å elske det du gjør. For du blir så sliten, uten å merke det. 10-timer dager på skolen hver dag. Utrolig intesnst og slitsomt. Men utrolig gøy og givende. I går sa det litt pang. Jeg snakket med Braut på skype og holdt på å sovne hele tiden. Klokken var 20.30. Til slutt sa Braut: "Astrid, gå og legg deg". So i did. Klokken 21.00. Håkon og Maja fikk sjokk: "Skal ikke du se Paradis?"
Så jeg sov fra 21.00 til 07.30 (vi begynner 08.00 på skolen). Kom hjem 18.00 og holder på å dø av trøtthet. Er ikke søvnig, bare utslitthet. Så tenkte å legge meg snart. Klokken er nå 19.50. Sykt.
Men når jeg tenker meg om kan jeg ikke huske sist kveld jeg ikke var totalt utslitt. Jeg kan ikke huske en dag hvor jeg ikke drikker 10 kopper kaffe om dagen for at hodet skal holde tritt. Det er lov å klage så lenge man kan gjøre det bra. :)
På fredag var jeg på Bigbang-konsert. Jeg droppet klassevors siden det pleier å ende katastrofalt, og ble med Oda og Aina (mine eneste 2 venninner) til bestevennen til kjæresten til Aina. Han bor i samme hus som meg, leiligheten ved siden av faktisk, så det var kort vei. Det var ganske gøy. Lo mye og sang litt. Konserten var bra, hadde sikkert vært ennå bedre om jeg ikke var så full at jeg ikke fikk den med meg.
Abonner på:
Innlegg (Atom)