Det er en konkurranse på skolen der den vaktsjefen som lager den beste kaken vinner. Jeg har nå laget en kjempestor sjokoladekake. Jeg har fulgt oppskriften fra punkt til prikke (noe nytt jeg har begynt med) og har kjøpt inn pynt for over 100 kroner (nonstop, seigemenn,geletopper,bokstaver), så nå skal det vinnes. I dag klokken 4 sendte vi avisen til trykkeriet. Klokken 3 manglet vi saker, bilder og titler, det var ikke lite hektisk de siste timene. Jeg har hatt den sykeste og kanskje en av de gøyest ukene noensinne. Jobbet 100 % fra klokken 7 om morgen til klokken 11 om kvelden hver dag. Spiste skiver til hvert måltid, sovet minemalt, ikke dusjet, ikke vakset opp, satt hele livet på vent for å få til denne avisen. Og det ble en braksuksess.
Nå merker jeg at jeg er helt tom når jeg skriver, ordforådet mitt er rett og slett litt tomt. Men vaktsjefjobbingen har med andre ord gått over alle forventninger, spesielt mine. Jeg er faktisk skikkelig god på å være vaktsjef og har det veldig gøy. Jeg har fått masse gode tilbakemeldinger fra alle i redaksjonen, men det var ikke før superstrenge, feministiske, sagnomsuste journalisit-læreren vår ville jeg skulle godta teksten hennes og begynte med forandringer da jeg ikke tente med en gang. Da kjente jeg at hjertet vokste tre hakk. Avisen er nå blitt babyen min og jeg elsker alle deler av den. Når vi sendte den til trykkeri kjente jeg at jeg var utrolig stolt over alle journalistene som har jobbet knallhardt med sakene sine. Oki, dette er sikkert ikke så spennende for dere å lese, og dette begynner å bli et skikkelig dårlig innlegg. Men jeg vil si at hvis ikke det var for at jeg tror jeg ville dødd av utbrenthet før jeg var 30 hadde jeg prøvd meg som vaktsjef i en ordentlig avis.
Nå er det super antiklimaks med musikk på øret, kake i munnen og serier på skjermen. Livet begynner å gå tilbake til det normale, på godt og vondt.
Se bloggen til Kristina i klassen min, som er en kjempegod reporter og skriver om praksisen på bloggen sin: http://www.kristinakh.com/
torsdag 24. februar 2011
lørdag 19. februar 2011
Cheesy gule fjes
Oi, nå hadde jeg mye å skrive at jeg er redd for å glemme ting mens jeg skriver. I sted gikk jeg oppover bakkene til leilgheten, og da kjente jeg noe jeg ikke kan huske når jeg kjente sist. Det var som en varm, rar følelse i bakhodet. Først trodde jeg det var en måke som hadde åpnet seg rett over meg (alltid tenkt at det må kjennes slik ut), men det var ingen måker på himmelen, istedet så jeg den skyldige i all sin glans der oppe. Der skinte hun, og for første gang på lenge var hun ikke en skygge av seg selv, det var solen, solen varmet bakhodet mitt. Nå er det snart over, folks. Vinteren er over, vi kan begynne å grue oss til neste vinter! Hurra.
Så i dag tok jeg turen ned til Mylna (cafè), kjøpte meg en Sunnmørspost (avis) og fant titalls saker til neste ukes vaktsjef-helvete. Men det var ikke sunmørsposten som ga meg mest saker, det var sunnmøringene selv. Sunnmøringene på Mylna bekreftet sitt rykte som høylytte og kanskje litt for høylytte om saker de ikke burde være høylytte om, og det er bra for journalister. Etter å ha lyttet til diverse samtaler hadde jeg et ark fult av saker. Dette skal bli en tradisjon for meg. Mylna lørdagformidag. (har jo ikke noe annet å gjøre uansett).
Uansett, der jeg satt i en krok med en gigantisk kopp cappucino, merket jeg at det var fint. Jeg er jo grådig mye alene her oppe, og å gjøre koselig ting alene er så mye koseligere enn å sitte å prate med hybelkaninene. Jeg skal begynne å skrive liggende på gulvet, spille høy musikk og danse med hybelkaninene. Prøve ihvertfall.
Av andre spennende ting som har skjedd i livet mitt i det siste er en gryende facinasjon for Blåskimmelost. Nå har jeg prøvd ut 4 forskjellige, og tenkte kanskje å lage en test av dem i et innlegg senere. For å være helt ærlig håper jeg at blåskimmelost-produsentene ser dette innlegg og sender meg prøver som jeg kan skrive om. Men jeg kan selvsagt ikke skrive om produkter jeg ikke står 100 % for....
Så snakker jeg med min søster i France, hun lever mitt motstykke-liv nede i sør, altså: Ingen skolearbeid, masse sushi, billig vin og hektisk venninneliv. Der fortalte jeg henne at jeg var så sliten av det store fokuset på skreddersying av journalsiter. Vi MÅ få sommerjobb ellers får vi ALDRI jobb senere, vi MÅ kunne alt om de nyeste digsene, vi må være mer frempå, bedre, mer arbeidslystne, kjenne flere, kunne mest multimedia (tv, radio, nett) enn ALLE andre. Det er nesten endt i at jeg føler at fokuset er bare på dette og jeg glemmer hvorfor jeg egentlig ville bli journalist. Min søster som plutselig hadde blitt klok sa: "Ånei, det der er farlig, du må finne de tingene som var grunnen til at du ville bli journalist og minne deg selv på det". Så jeg minte meg selv på at grunnen er at jeg vil hjelpe de ressursvake, gi en stemme til dem som ikke har det, vise folk sider ved samfunnet de ikke ser til vanlig, kjempe for rettferdighet, avsløre misbruk av makt og hjelpe menneskeheten rett og slett. Jeg har alltid sett på journalistikk som mitt våpen i kampen for en bedre verden (intet innlegg uten selvskryt). Jeg nevnte dette for noen TV-jenter under lunsjen, de så forvirret på hverandre, stakk gaffelen i salaten og snakket om ukens audtion som TV2-programleder. Akk Livet.
Men til sist. Jeg lover å bli flinkere til å legge ut bilder, jeg har bare ikke giddet å overføre dem, det er jo en sinnsyk massiv tung jobb...Men vet at Braut har ønsket bilder av snø og is, og jeg må vel få ræven i gir om jeg skal klare det før store gule fjes slikker alt det hvite vekk.
Så i dag tok jeg turen ned til Mylna (cafè), kjøpte meg en Sunnmørspost (avis) og fant titalls saker til neste ukes vaktsjef-helvete. Men det var ikke sunmørsposten som ga meg mest saker, det var sunnmøringene selv. Sunnmøringene på Mylna bekreftet sitt rykte som høylytte og kanskje litt for høylytte om saker de ikke burde være høylytte om, og det er bra for journalister. Etter å ha lyttet til diverse samtaler hadde jeg et ark fult av saker. Dette skal bli en tradisjon for meg. Mylna lørdagformidag. (har jo ikke noe annet å gjøre uansett).
Uansett, der jeg satt i en krok med en gigantisk kopp cappucino, merket jeg at det var fint. Jeg er jo grådig mye alene her oppe, og å gjøre koselig ting alene er så mye koseligere enn å sitte å prate med hybelkaninene. Jeg skal begynne å skrive liggende på gulvet, spille høy musikk og danse med hybelkaninene. Prøve ihvertfall.
Av andre spennende ting som har skjedd i livet mitt i det siste er en gryende facinasjon for Blåskimmelost. Nå har jeg prøvd ut 4 forskjellige, og tenkte kanskje å lage en test av dem i et innlegg senere. For å være helt ærlig håper jeg at blåskimmelost-produsentene ser dette innlegg og sender meg prøver som jeg kan skrive om. Men jeg kan selvsagt ikke skrive om produkter jeg ikke står 100 % for....
Så snakker jeg med min søster i France, hun lever mitt motstykke-liv nede i sør, altså: Ingen skolearbeid, masse sushi, billig vin og hektisk venninneliv. Der fortalte jeg henne at jeg var så sliten av det store fokuset på skreddersying av journalsiter. Vi MÅ få sommerjobb ellers får vi ALDRI jobb senere, vi MÅ kunne alt om de nyeste digsene, vi må være mer frempå, bedre, mer arbeidslystne, kjenne flere, kunne mest multimedia (tv, radio, nett) enn ALLE andre. Det er nesten endt i at jeg føler at fokuset er bare på dette og jeg glemmer hvorfor jeg egentlig ville bli journalist. Min søster som plutselig hadde blitt klok sa: "Ånei, det der er farlig, du må finne de tingene som var grunnen til at du ville bli journalist og minne deg selv på det". Så jeg minte meg selv på at grunnen er at jeg vil hjelpe de ressursvake, gi en stemme til dem som ikke har det, vise folk sider ved samfunnet de ikke ser til vanlig, kjempe for rettferdighet, avsløre misbruk av makt og hjelpe menneskeheten rett og slett. Jeg har alltid sett på journalistikk som mitt våpen i kampen for en bedre verden (intet innlegg uten selvskryt). Jeg nevnte dette for noen TV-jenter under lunsjen, de så forvirret på hverandre, stakk gaffelen i salaten og snakket om ukens audtion som TV2-programleder. Akk Livet.
Men til sist. Jeg lover å bli flinkere til å legge ut bilder, jeg har bare ikke giddet å overføre dem, det er jo en sinnsyk massiv tung jobb...Men vet at Braut har ønsket bilder av snø og is, og jeg må vel få ræven i gir om jeg skal klare det før store gule fjes slikker alt det hvite vekk.
mandag 7. februar 2011
Hei Hades!
Jeg skjønte det da jeg sto med den i hånden, dette var min bilett til underverden. Det var helt på tampen av legetimen, da jeg sto og tok på meg jakken: "Duuu...sån derre sovemedisin..?" Jeg visste timingen var riktig, legen hadde utsrålt dårlig samvittighet. Hun hadde ikke kunne gjort noe for meg, annet enn å bruke 10 min på å finne nummeret til en øre-nese-hals som ikke tok telefonen. Jeg gå henne et smil og sa: "Jaja, det er jo greit å vite at en gjør det som kan gjøres". En skal smørre tykt.
På veien hjem gikk jeg innom butikken, der lyste forsiden av Dagbladet i mot meg: "Sånn virker søvnbehandlingene". Skjebne lo vel der bak gardinene. Det var min gamle søvnlege Bjørn Bjornes som testet medesiner/lysbehandling/urter og te. Ironisk nok anbefalte han sin egen behandling, men han "glemte" å fortelle at 20 minutter kostet 800 kroner...
Han mener at etter å ha gått på søvmedesin kom folk til han og ble friske, jeg var et høyst levende bevis på det motsatte.
I dag er dagen mørk. Jeg sovnet 3, sto opp 8 for å gå til legen, og et par timer der frammme står blikkboksen klar til å ta meg med til den mørke dalen.
På veien hjem gikk jeg innom butikken, der lyste forsiden av Dagbladet i mot meg: "Sånn virker søvnbehandlingene". Skjebne lo vel der bak gardinene. Det var min gamle søvnlege Bjørn Bjornes som testet medesiner/lysbehandling/urter og te. Ironisk nok anbefalte han sin egen behandling, men han "glemte" å fortelle at 20 minutter kostet 800 kroner...
Han mener at etter å ha gått på søvmedesin kom folk til han og ble friske, jeg var et høyst levende bevis på det motsatte.
I dag er dagen mørk. Jeg sovnet 3, sto opp 8 for å gå til legen, og et par timer der frammme står blikkboksen klar til å ta meg med til den mørke dalen.
lørdag 5. februar 2011
Dompappen og skrivespurven
Det er veldig greit å ha en litt teit pappa. En teit pappa som sier: "Dar gjekk eg på skule", HVER gang vi kjører forbi gamleskolen hans i Modalen. En teit pappa som i 15 år svarer telefonen med: "Velkommen til telenors kundesentral" når vi ringer han. En teit domPapp som løper etter meg med en stekepanne og later som han griner fordi jeg kalte han en dompapp. En dompapp som har kjøpt en boks sushi til meg så jeg skal kunne spise det når jeg kommer hjem midt på natten. Eller fyller to hyller i kjøleskapet med røde epler og lurer på om jeg tror det holder...nok om det
Hvis min karrierer som samfunnets vaktbikkje journalisten slår feil kan jeg altids falle tilbake til mine nyvunnede kokkekunster. For disse dagene jeg har vært hjemme, har jeg kokkelert rundt på hele kjøkkenet. På Lørdag laget jeg hjemmelaget pizza med halve kjøtt, mai og ost (eli) og halve masse grønnsaker med blåskimmelost (Ingrid og Astrid) Og herregud så godt det var. På mandagen laget jeg en en gryte fra bunnen av. Freste kylling og løk, finnhakked alle grønnskaker i verden, sauset og krydret og fikk kommentarer i lange baner. Og de kulenariske sensasjonene har utfoldet seg hele uken, etterhvert har jeg begynt å håpe på at kjære mor tilbyr meg fast kokkestilling i huset, så kunne jeg flyttet hjem for godt.
Ellers handler dagene mine mye om lesing og alt det gøye jeg gjør når jeg burde lese. For å døyve kjedsomheten av notatstreker, komma og punktum på hvite sider, har jeg begynt med kreativ notatskriving. Det går ut på å ta tegne masse, ramme inn notater i fine krusseduller, lage kart og sette inn setninger som: "Astrid sier: Det er nok pga alle statene har sitt eget språk".
Men viktigst av alt denne uken har vært å prøve å skrive notatene poetisk. Jeg har begynt på en ny greie der jeg prøver å skrive noen av notatene i rytmiske tekster. Skjønner du hva jeg mener? Nei? Oki, se her.
Nå skal jeg ta en rytme.
1-2-3-4
1-2-3-4
1-2
1-2
1-2-3-4
1-2-3-4
Jaja, nå m jeg lese igjen, samvittigheten knager hardt bak ribbeina
Hvis min karrierer som samfunnets vaktbikkje journalisten slår feil kan jeg altids falle tilbake til mine nyvunnede kokkekunster. For disse dagene jeg har vært hjemme, har jeg kokkelert rundt på hele kjøkkenet. På Lørdag laget jeg hjemmelaget pizza med halve kjøtt, mai og ost (eli) og halve masse grønnsaker med blåskimmelost (Ingrid og Astrid) Og herregud så godt det var. På mandagen laget jeg en en gryte fra bunnen av. Freste kylling og løk, finnhakked alle grønnskaker i verden, sauset og krydret og fikk kommentarer i lange baner. Og de kulenariske sensasjonene har utfoldet seg hele uken, etterhvert har jeg begynt å håpe på at kjære mor tilbyr meg fast kokkestilling i huset, så kunne jeg flyttet hjem for godt.
Ellers handler dagene mine mye om lesing og alt det gøye jeg gjør når jeg burde lese. For å døyve kjedsomheten av notatstreker, komma og punktum på hvite sider, har jeg begynt med kreativ notatskriving. Det går ut på å ta tegne masse, ramme inn notater i fine krusseduller, lage kart og sette inn setninger som: "Astrid sier: Det er nok pga alle statene har sitt eget språk".
Men viktigst av alt denne uken har vært å prøve å skrive notatene poetisk. Jeg har begynt på en ny greie der jeg prøver å skrive noen av notatene i rytmiske tekster. Skjønner du hva jeg mener? Nei? Oki, se her.
Nå skal jeg ta en rytme.
1-2-3-4
1-2-3-4
1-2
1-2
1-2-3-4
1-2-3-4
Du skal skrive
en fin modell
Om en
struktur
i et u-land
og velg et land
Slå rytmen med hendene når du leser, så skjønner du.Skjønte du?
Abonner på:
Innlegg (Atom)