lørdag 27. februar 2010
fredag 26. februar 2010
"Drama, drama!" Sa ulven og spydde i posen
Så dette innlegget skulle egentlig handle om Maharasthan Camp, eller The jungel camp som den også heter. Men som så mye annet her i India så skjer det andre før man får snudd seg fra det ene. Så etter 22 timer(!) på indisk tog var vi hjemme i gode gamle Bangalore. Den ville trafikken, deilige duften av kloakk og de alltid like hyggelige ricshaw-drivers. Men da vi kom inn i leiligheten var det halellujarop fra alle. Etter å ha spist kun ris i 2 uker, bestilte vi pizza fra Papa Johns og drakk øl.
Dagen etter skulle jeg gjøre alt. Jeg og Ingrid meldte oss inn på treningsstudio( de andre trener nå hver dag), jeg hentet kamerea, var innom apoteket og krevde nesespray uten resept, kjøpte undertøy, var på spar og handlet mat og kjøpte musikkinstrument til Ingrid. Om kvelden gikk vi på en fantastik luksusrestaurant der de serverte Middelhavsmat. Vi forsto da at faktisk var noen rikinger da vi så at menuer slett ikke var dyr. Må gjentas.
Hele denne dagen var jeg i ganske grumsete humør. Trøtt og utålmodig. Morgen etter våknet jeg og følte meg rar. Rar skulle bli til kvalme hinsides noe jeg hadde opplevd før. Så kom den ene retten etter den andre ut. Etter noen timer ble jeg liggende på badegulvet uten mulighet til å ta vare på meg selv. Da kom heldigvis Ingrid hjem. Hun fant meg gråtende på gulvet. "Oki, vi går til legen" "Nei! Ingen går til legen med matforgiftning, det går over" Etter 2 timer til med smerter og oppkast, fikk jeg feber og begynte å sjelve. Til slutt gikk jeg gråtende med på å bli med på sykehus. Dramatisk nok klarte jeg ikke gå ned trappen og måtte støttes av Ingrid og en håndful fremmede indere. Da vi kom ut av taxien ved sykehunset ramlet jeg ned, som resulterte i en man med rullestol. Herregud, kjørt i rullestol inn på sykehuset, må jo ha sett så teit ut. De neste timene var jeg bare halveis til stedet. Jeg fikk meg et drypp i armen og de begynte å pumpe ting inn. De rundt må trodd at det rablet for meg da jeg begynte å snakke med kropsdelene mine, men jeg visste at det var et godt tegn. Til slutt fikk jeg dra hjem( selv om jeg sa om og om igjen at jeg ennå var dårlig)
Etter å ha sovet i 14 timer føler jeg meg litt bedre, nå går jeg på masse medesiner
og prøver å spise en kjeks innemellom. Mageinfeksjon har jeg visst. Typisk. Men det går visst over på noen dager. Heldigvis. Nå føler jeg meg så liten og tynn at jeg skal spise cola og is hver dag! jippi!
Dagen etter skulle jeg gjøre alt. Jeg og Ingrid meldte oss inn på treningsstudio( de andre trener nå hver dag), jeg hentet kamerea, var innom apoteket og krevde nesespray uten resept, kjøpte undertøy, var på spar og handlet mat og kjøpte musikkinstrument til Ingrid. Om kvelden gikk vi på en fantastik luksusrestaurant der de serverte Middelhavsmat. Vi forsto da at faktisk var noen rikinger da vi så at menuer slett ikke var dyr. Må gjentas.
Hele denne dagen var jeg i ganske grumsete humør. Trøtt og utålmodig. Morgen etter våknet jeg og følte meg rar. Rar skulle bli til kvalme hinsides noe jeg hadde opplevd før. Så kom den ene retten etter den andre ut. Etter noen timer ble jeg liggende på badegulvet uten mulighet til å ta vare på meg selv. Da kom heldigvis Ingrid hjem. Hun fant meg gråtende på gulvet. "Oki, vi går til legen" "Nei! Ingen går til legen med matforgiftning, det går over" Etter 2 timer til med smerter og oppkast, fikk jeg feber og begynte å sjelve. Til slutt gikk jeg gråtende med på å bli med på sykehus. Dramatisk nok klarte jeg ikke gå ned trappen og måtte støttes av Ingrid og en håndful fremmede indere. Da vi kom ut av taxien ved sykehunset ramlet jeg ned, som resulterte i en man med rullestol. Herregud, kjørt i rullestol inn på sykehuset, må jo ha sett så teit ut. De neste timene var jeg bare halveis til stedet. Jeg fikk meg et drypp i armen og de begynte å pumpe ting inn. De rundt må trodd at det rablet for meg da jeg begynte å snakke med kropsdelene mine, men jeg visste at det var et godt tegn. Til slutt fikk jeg dra hjem( selv om jeg sa om og om igjen at jeg ennå var dårlig)
Etter å ha sovet i 14 timer føler jeg meg litt bedre, nå går jeg på masse medesiner
og prøver å spise en kjeks innemellom. Mageinfeksjon har jeg visst. Typisk. Men det går visst over på noen dager. Heldigvis. Nå føler jeg meg så liten og tynn at jeg skal spise cola og is hver dag! jippi!
fredag 12. februar 2010
Ukens filter
Dagen etter jeg hadde publisert de to andre innleggene fikk jeg lyst å skrive ett til. Da tenkte jeg: "Astrid, nå må du roe deg, ikke publiser noe som ikke har gjennomgått historiens (les ukens) filter". Pow! så var det gått en uke. Tidengår fort her, og det er hele tiden mye å skrive om. So back to back.
De andre kom hjem til slutt, da hadde jeg natten før drømt at jeg hengte meg selv med et sjal, derfor var det naturlig å tvinge de andre med på pizza hut, vinkjøping og drikke vekk mine sorger. Det ville de gjerne være med på. På vei hjem fra Pizza hut måtte vi kjempe oss gjennom en enorm folkemengde, politi og styr. "Hva skjer?" spurte Astrid en politimann. "Shah rukh Khan is here" svarte han. SHAH RUKH KHAN! Den største Bollywoodstjeren på kloden. I vårt nabohus. Jeg visste jo ikke helt hvem det var, men shit ass! Folk gikk helt bananas da han kjørte vekk. Vilt.
Denne uken har foto-klassen fra Sund vært på besøk, så vi har hengt en del med dem. De neste dagene har vi shoppet på Commercial Street,, hatt timer om Indias historie, vært på avslutning til Foto-klassen, gått på endeløse kafeer, spist enrome mengder pizza( magen er litt lei av krydderbomber) jobbet i slummen, møter, allergitabelett-overdoser, miste et vindu ut vinduet, bestille takeaway, se filmer. I går var Stina, Mag og Ingrid på kino. De gikk halveis i filmen etter at Stina måtte sparke vekk en mus som satt på foten hennes( men jeg tror egentlig de gikk fordi filmen var så lang). I går kjørte vi til en park, der vi la oss ned og spiste melkesjokolade og rosiner, spilte delillos, badminton og fotball. For noen blikk vi fikk. Tror ikke de gjør sånn i India.
Nok blab. I morgen skal vi dra med tog. I 17 timer. Til et sted langt inne i jungelen, langt inne i India. Der er det vampyrmygg, tigere og leoparder. Der skal vi sove på gulvet i et hus uten vegger, gå på do ved siden av tigere og puste i 40 varmegrader. Jeg vil ikke, vil ikke, vil ikke! ååååå..Vi har fått beskjed om å forestille oss verst mulig, sikkert fordi de ikke skal ha norskeklager på dyr i soveposen og besvimelser under arbiede. Ja, vi skal forresten arbeide.
Nå holder Ingrid på å koke seg ett egg, mens Bente, Mag og Stina er ute og trener på et treningsenter. De trener nesten hver dag. Snart skal jeg bli med dem. Når jeg får lyst, og ikke et sekund før.
ps. Jeg har bestilt speilrefleks kamera nå, tenkte dere ville se bilder....
De andre kom hjem til slutt, da hadde jeg natten før drømt at jeg hengte meg selv med et sjal, derfor var det naturlig å tvinge de andre med på pizza hut, vinkjøping og drikke vekk mine sorger. Det ville de gjerne være med på. På vei hjem fra Pizza hut måtte vi kjempe oss gjennom en enorm folkemengde, politi og styr. "Hva skjer?" spurte Astrid en politimann. "Shah rukh Khan is here" svarte han. SHAH RUKH KHAN! Den største Bollywoodstjeren på kloden. I vårt nabohus. Jeg visste jo ikke helt hvem det var, men shit ass! Folk gikk helt bananas da han kjørte vekk. Vilt.
Denne uken har foto-klassen fra Sund vært på besøk, så vi har hengt en del med dem. De neste dagene har vi shoppet på Commercial Street,, hatt timer om Indias historie, vært på avslutning til Foto-klassen, gått på endeløse kafeer, spist enrome mengder pizza( magen er litt lei av krydderbomber) jobbet i slummen, møter, allergitabelett-overdoser, miste et vindu ut vinduet, bestille takeaway, se filmer. I går var Stina, Mag og Ingrid på kino. De gikk halveis i filmen etter at Stina måtte sparke vekk en mus som satt på foten hennes( men jeg tror egentlig de gikk fordi filmen var så lang). I går kjørte vi til en park, der vi la oss ned og spiste melkesjokolade og rosiner, spilte delillos, badminton og fotball. For noen blikk vi fikk. Tror ikke de gjør sånn i India.
Nok blab. I morgen skal vi dra med tog. I 17 timer. Til et sted langt inne i jungelen, langt inne i India. Der er det vampyrmygg, tigere og leoparder. Der skal vi sove på gulvet i et hus uten vegger, gå på do ved siden av tigere og puste i 40 varmegrader. Jeg vil ikke, vil ikke, vil ikke! ååååå..Vi har fått beskjed om å forestille oss verst mulig, sikkert fordi de ikke skal ha norskeklager på dyr i soveposen og besvimelser under arbiede. Ja, vi skal forresten arbeide.
Nå holder Ingrid på å koke seg ett egg, mens Bente, Mag og Stina er ute og trener på et treningsenter. De trener nesten hver dag. Snart skal jeg bli med dem. Når jeg får lyst, og ikke et sekund før.
ps. Jeg har bestilt speilrefleks kamera nå, tenkte dere ville se bilder....
søndag 7. februar 2010
FML
Fullstendig klar over at jeg akkurat postet noe, men jeg har et kommunikasjonsbehov. Nå skal du få høre hvorfor, og noen av dere vil sikkert si at dette er en typisk astrid-historie, men det får dere ikke lov til...
Så jeg ble sendt hjem pga sykdom. Etter å ha kommet meg litt tenkte jeg meg en liten tur ut i pasrken for frisk luft. Da jeg skulle låse døre etter meg satt hele låsen seg i vranglås. Den ble låst, men jeg fikk den ikke opp. Plutselig slo deg meg at jeg ikke hadde penger, mobil eller noen rundt meg. Alle jeg kjente var på campen. Rundt meg var den sinnsyke Bangalore-trafikken og omtrent 6 millioner mennesker, men jeg var helt alene. Etter 1 time med mye kløing i hodet, panikkdemping og evig arbeid med låsen klarte jeg med hjelp av en hårnål å åpne døren. Ringte til noen som fikk tak i en vaktmester. Han kunne ikke gjøre noe før i morgen. I tileg kom det srømbrudd( skjer en del her) og jeg var sulten, småsyk og traumatisert innestengt i en leilighet. FML.
Men så roet jeg meg, stømmen kom, jeg fant noe mat og hoppet og danset alene i stuen da jeg fant ut at West Wing sesong 2 var ferdig nedlasted. Såå nå prøver jeg å få tiden til å gå uten å løpe på veggene. De andre kommer hjem i morgen ettermiddag. Aldri har jeg lengtet så etter folk. Ensom i verdens mest folkerike land
Så jeg ble sendt hjem pga sykdom. Etter å ha kommet meg litt tenkte jeg meg en liten tur ut i pasrken for frisk luft. Da jeg skulle låse døre etter meg satt hele låsen seg i vranglås. Den ble låst, men jeg fikk den ikke opp. Plutselig slo deg meg at jeg ikke hadde penger, mobil eller noen rundt meg. Alle jeg kjente var på campen. Rundt meg var den sinnsyke Bangalore-trafikken og omtrent 6 millioner mennesker, men jeg var helt alene. Etter 1 time med mye kløing i hodet, panikkdemping og evig arbeid med låsen klarte jeg med hjelp av en hårnål å åpne døren. Ringte til noen som fikk tak i en vaktmester. Han kunne ikke gjøre noe før i morgen. I tileg kom det srømbrudd( skjer en del her) og jeg var sulten, småsyk og traumatisert innestengt i en leilighet. FML.
Men så roet jeg meg, stømmen kom, jeg fant noe mat og hoppet og danset alene i stuen da jeg fant ut at West Wing sesong 2 var ferdig nedlasted. Såå nå prøver jeg å få tiden til å gå uten å løpe på veggene. De andre kommer hjem i morgen ettermiddag. Aldri har jeg lengtet så etter folk. Ensom i verdens mest folkerike land
Liten observasjon
I morgen er det en uke siden vi dro, og selv om jeg har tenkt mye på å blogge, har det ikke blitt tid. Men nå har jeg tid, masse tid. Jeg ble sendt hjem fra camp i går fordi jeg fikk feber og mageknip, etter hastebesøk på sykehus var det hjem i leiligheten til sengen. Ikke en uke er gått for jeg havner på sykehus, tror det er ny rekord. Så nå som jeg har blitt bedre, sitter jeg her i en leilighet i en millionby i India hvor jeg ikke kjenner noen. Kjedelig.
Ellers tenkte jeg å oppdatere mine første inntrykk av de 5 hovedsjangerene ved en reise i India: Maten, Trafikken, doer,boss og indere.
Maten: Jeg regner med at alle som leser bloggen vet at jeg er ekstremt glad i Indisk mat i Norge. Men den indiske maten i india er ikke som i Norge. Dessverres. Det er sterkt, så sterkt at alt smaker sterkt, og det brenner ikke bare i munnen, men i magen mange timer etterpå. Etter mye mageknip på grunn av maten, har jeg gått over til å spise kun 1 insisk måltid om dagen. Så det blir mye havregryn og subway sandwich. Men jeg merker at magen er mer fornøyd nå.
Trafikken: Er helt grusom. Dt verste noensinne. Ingen holder feltene, det finnes ikke fotgjengerovergang, allr kjører forbi hverandre, alle tuter, alle utnytter hull og alle vil frem først. Skal filme en gang vi krysser veien. Tror hver gang at dette blir min siste.
Doer: Æsj. Men til nå har det gått veldig bra. Meg og Stina klarte å sitte feil vei på hull-bakken-doene, og synes alt var veldig vanskelig, men nå går det bedre. De fleste er rene og gode, men fremdeles hull i bakken. Man må altid ha med dopapir da, for her tørker de seg med hånden(!!!) og det står altiden vask ved siden av doen for å vaske seg.
Boss: Er ikke så gale som fryktet. Det er ikke så mye boss her. Noen steder ser det ut som nat til 18. mai, men jeg er egentlig overrasket over hvor lite boss det er i gatenen generellt.
Indere: Der har vi et kapittel for seg selv. Energiske, høylydte, uten itimgrenser, banselige,hyggelige,utadvendte. Selvfølgelig er alle forskjellig, men mange er slik. De har også en tendens til å være vage og skagge på hode som betyr både nei og ja. De kan også lett bli litt dype mot fremmede, og for eksempel si sånne ting i lunsjpaisen: "Good luck with the rest of your day, most the hours be filled with joy and happiness and your energy be spread to all you meet." Og det er ikke på tull.
Ellers tenkte jeg å oppdatere mine første inntrykk av de 5 hovedsjangerene ved en reise i India: Maten, Trafikken, doer,boss og indere.
Maten: Jeg regner med at alle som leser bloggen vet at jeg er ekstremt glad i Indisk mat i Norge. Men den indiske maten i india er ikke som i Norge. Dessverres. Det er sterkt, så sterkt at alt smaker sterkt, og det brenner ikke bare i munnen, men i magen mange timer etterpå. Etter mye mageknip på grunn av maten, har jeg gått over til å spise kun 1 insisk måltid om dagen. Så det blir mye havregryn og subway sandwich. Men jeg merker at magen er mer fornøyd nå.
Trafikken: Er helt grusom. Dt verste noensinne. Ingen holder feltene, det finnes ikke fotgjengerovergang, allr kjører forbi hverandre, alle tuter, alle utnytter hull og alle vil frem først. Skal filme en gang vi krysser veien. Tror hver gang at dette blir min siste.
Doer: Æsj. Men til nå har det gått veldig bra. Meg og Stina klarte å sitte feil vei på hull-bakken-doene, og synes alt var veldig vanskelig, men nå går det bedre. De fleste er rene og gode, men fremdeles hull i bakken. Man må altid ha med dopapir da, for her tørker de seg med hånden(!!!) og det står altiden vask ved siden av doen for å vaske seg.
Boss: Er ikke så gale som fryktet. Det er ikke så mye boss her. Noen steder ser det ut som nat til 18. mai, men jeg er egentlig overrasket over hvor lite boss det er i gatenen generellt.
Indere: Der har vi et kapittel for seg selv. Energiske, høylydte, uten itimgrenser, banselige,hyggelige,utadvendte. Selvfølgelig er alle forskjellig, men mange er slik. De har også en tendens til å være vage og skagge på hode som betyr både nei og ja. De kan også lett bli litt dype mot fremmede, og for eksempel si sånne ting i lunsjpaisen: "Good luck with the rest of your day, most the hours be filled with joy and happiness and your energy be spread to all you meet." Og det er ikke på tull.
Abonner på:
Innlegg (Atom)