sorger og krauseller

 Når hver dag er grå og alt føles tungt. Når du begynner å tenke på meningen med livet. Eller du stirrer ut og tenker: "Er dette alt?"

Så hør på dette og tenk på følelsen av hjertet som smiler, tenk å løpe under stjernene. Tenk på stikke tærene i varm sand et sted på andre siden av verden. Tenk på å gå i snøfall med en god i hånden. Tenk på solen når den glinser som en million diamenter på våt asfalt. På å se utover byen, men vin i hånden. Tenk på når du ler så du ikke får puste. Tenk deg når du ser han i øynene, forbi alle folkene, og du vet han ser i deg. Tenk på å se på havet, i det uendelig som glitrer. Tenk deg å se en fin du ikke har sett på lenge. Tenk deg å dykke i koraler.Tenk deg å være fin på fin middag og snakke med en som aldri vil kjede deg.Tenk deg slede sakte i snøen. Tenk deg på reise for å møte utfordringer. Tenk deg den stille gaten med 1000 lysende vinduer der du går alene på lille julaften.

Tenk deg drømmer. Tenk deg sorger og karuseller. Tenk deg i rød kjole i ensom bar. Tenk deg å være redd. Tenk deg å skrike, alt du kan. Tenk på eventyr, tro på dem. Smil når du gråter. For det triste er og fint. Sårbarhet er vakkert.

Atomkraftverket Astrid

For 2 uker sien hadde jeg trent jevnt og trutt lenge. Trening er for meg lystbasert, og jeg trener i de perioden jeg har lyst. I et par ukers tid hadde jeg trent ca. 4 ganger i uken. Etterhvert begynte jeg å føle at samme intensitet hver gang ble i minste laget, og jeg presset meg selv maks hver gang. En dag jeg våknet kjente jeg at bena var tung og vonde og kroppen sliten. Dette gjentok seg dagen etter og dagen etter og dagen etter. Sånn var det i over 1 uke. Så jeg måtte kutte ned. Lysten forsvant.

Samtitig ble jeg ekstrem varm. Varm og verkende. Jeg var aldri kald, og gikk rundt i t-skjorte dagen lang. I Japan var et atomkraftverk overopphetet. Det føltes som om kroppen min merket det og reagert på samme måte. Nå er et begynt å gå over, men jeg er ennå sliten. Akkurat som Fukishima.

Det er farlig å elske det du gjør. For du blir så sliten, uten å merke det. 10-timer dager på skolen hver dag. Utrolig intesnst og slitsomt. Men utrolig gøy og givende. I går sa det litt pang. Jeg snakket med Braut på skype og holdt på å sovne hele tiden. Klokken var 20.30. Til slutt sa Braut: "Astrid, gå og legg deg". So i did. Klokken 21.00. Håkon og Maja fikk sjokk: "Skal ikke du se Paradis?"

Så jeg sov fra 21.00 til 07.30 (vi begynner 08.00 på skolen). Kom hjem 18.00 og holder på å dø av trøtthet. Er ikke søvnig, bare utslitthet. Så tenkte å legge meg snart. Klokken er nå 19.50. Sykt.

Men når jeg tenker meg om kan jeg ikke huske sist kveld jeg ikke var totalt utslitt. Jeg kan ikke huske en dag hvor jeg ikke drikker 10 kopper kaffe om dagen for at hodet skal holde tritt. Det er lov å klage så lenge man kan gjøre det bra. :)

På fredag var jeg på Bigbang-konsert. Jeg droppet klassevors siden det pleier å ende katastrofalt, og ble med Oda og Aina (mine eneste 2 venninner) til bestevennen til kjæresten til Aina. Han bor i samme hus som meg, leiligheten ved siden av faktisk, så det var kort vei. Det var ganske gøy. Lo mye og sang litt. Konserten var bra, hadde sikkert vært ennå bedre om jeg ikke var så full at jeg ikke fikk den med meg.

snø i dag

Vår sa du?

And thats how it`s done

Det er mange i klassen min som er drevet, men det er få som er så drevet som meg. Jeg er ekstremt lidenskapelig når det gjelder journalistikk. Jeg elsker alt med det. Og da mener jeg ikke alle deler (les: Kjendisjournalistikk), men alle delene av arbeidet. Jeg elsker ideeen, nysjerrigehet, å la fantasien løpe løpsk. Kan det være slik? hvorfor er det slik? Dette må jeg finne ut. Jeg ELSKER research. Jeg elsker å bestille postjournaler fra departementer. Noen ganger bare bestiller jeg dem for å få dem, fordi det er så gøy. Jeg elkser å grave på nettet, lese aviser fra 80-tallet, fagbøker, leksikon og gamle arkiver i kjellere på kommunehuset.

Når det kommer til muntelig kilder var det et hinder. Jeg synes det var skummelt å ringe og snakke med folk. Jeg var redd de trodde jeg var ung og dum. Jeg var redd for å bli kjeftet på. Men etter å ha ringt 10 personer hver dag i fem uker er jeg knapt nervøs lenger. Hvis jeg ikke kan noe om saken, så sier jeg det, er ydmyk og sier: Forklar meg, for jeg forstår ikke saken. Den siste uken har jeg til og med ledd og tullet med kilder og føler at jeg er blitt godt kjent med gjengangerene.

 Jeg elsker når nye spørsmål kommer opp i hodet, trenger nye svar, nysjerrigheten blir aldri helt stilnet. Den beste følelsen er når du kjenner at du har noe, her er det noe, dette kan bli noe. Rushet du får når du er på sporet kan ikke forklares med ord, det er helt ubeskrivelig. Så er det presseetikken. Har de fått tilsvarsrett? Er det objektivt? Er det nøytralt? Har jeg beskyttet kildene? Moraliteten ligger nært hjerte mitt, så den biten går bra.

Så har du arbeidet, du har masse stoff. Men vet ikke hvordan saken skal bli. Da stoler jeg på mine underbevisstelige kunnskaper. Jeg setter høy musikk på ipod, slenger meg foran pcen og bare skriver og skriver til jeg er tom. Når jeg ser på det etterpå har jeg alltid fått det til. Okei, det er tekstelig et mareritt, men oppbyggingen og outlinen er på plass. Så finpusser jeg, leker med ord, prøver ordtak og metaforer.
Så kommer min svakeste bit: Korrektur. Her får jeg hjelp av andre.

Så er det bilde. Etter at jeg lærte fotoshop er det en drøm. Litt kunsterisk frihet her, litt der og whoop, der har vi et bra bilde. Så er det bare å putte det inn quark, lage en fin side og levere i trykken. En dag etter står du med resultstet i hånden


Men det jeg ikke elsker er at jeg nå er på nett. Jeg svaner å tulle med redaksjonen. Hjelpe hverandre. Sitte på skolen i 17 timer for å bli ferdig til deadline. Alle inne på et svett rom. Alle samarbeider. Store saker, godt arbeidet, tid til finpuss. Produktet i hånden.

Nå er alene med kamera. Produsere 3 raske saker hver dag. Referere. Sliter med Dr. Publish-programmet. Ensom produksjon. Alle sitter foran sin datamaskin. Inegn tulling og drodling med overskrifter. Sakene forsvinner når det kommer nye saker. Borte for hvert minutt som går. Kjedelig.

I dag har jeg kveldsvakt. Men stikker på skolen nå for å jobbe litt med annet. Det blir dagvakt og kveldsvakt i dag og.
Klisjeen på en journalist er en som er utbrent før han er 40 fordi han drives av noe mer enn selve arbeidet. Jeg ser ikke bort fra at det blir en lang pensjonisttilværelse..

Så gyldent at du blir blendet

I dag var en bedre dag. Jeg kom på skolen klokken 10.00 for å få litt teknisk hjelp pås aken min. Da jeg kom hadde jeg fått en emil om en annen sak jeg jobber med. Etter et par telefoner hadde jeg vært der i flere timer. Sjefslærer for nett foreslå at jeg kunne ta dagvakt istedet for kveldsvakt den dagen. På nett kan du gå etter overleveringmøte klokken 16.00, noe helt annet enn desking til 22.00 på avis. (Men jeg elsker og savner avis). Så etter skolen, gikk jeg rett og slett på bibloteket og leste samvittigheten min mindre. Nå har jeg kommet hjem, og har inntatt den slitenheten jeg liker best, når det er sykt godt og deilig å slappe. Mens jeg satt og leste hørte jeg på spillelisten barnesanger og fikk en god ide til bloginlegg.

For dere, som meg, har nok mange fantastiske barneminner fra tidene som er så gyldne at vi blendes av nostalgi.
Da jeg og min søster var små pleide pappa og ta oss med til byen der vi kunne velge oss en video hver. åå, så lang tid vi brukte på å velge. Her er noen smakebiter på valgene våre. Først min faMimretidvoritt:


Åshild sin favoritt:


En evig favoritt:


Jeg husker jeg lekte jeg var hun her:


Denne trigget tidlig min grave/detektiv nerve:


Så fin at den gjør vondt i hjertet:


Håper dette førte til sunn mimring.
Kommer til å nostalgere mer i fremtiden :)

Dag, jeg gir deg opp

Jeg er ikke sulten, jeg er ikk mett, jeg er ikke trøtt, jeg er ikke våken, jeg er ikke sur, jeg er ikke glad. Jeg bare er. Jeg bare er litt ingenting i dag.

Har dere bare sittet der foran dataen, foran pc, sett på maten og ikke rørt en finger?

Jeg kom hjem fra skolen 22.00, uten å ha den svimlende, veldig trøtte, men tilfredstillende slitenheten. Jeg hadde kveldsvakt i dag. Vi var bare 6 i redaksjonen. Vi pleier å være 80. Jeg savnet liv og røre. Det er min første dag på nett, vi bruker et program jeg ikke kan åpne en gang. Nettsjefen vår er en kjempestor noob. Sorry, men hun er det, helt ærlig. Hun vil fikse ting for meg hele tiden, men fucker alt opp og bare trekker på skuldrene og går. Samtid krever hun alt mulig og blir hysterisk når vi ikke levere akkurat når hun vil.

Siden jeg er en såpass god sjel meldte jeg meg frivillig til å gå ut og dokumentere stormen. Folk på gaten ville ikke snakke med meg, de ville bare komme seg hjem. Det ville jeg og. Etter to blaute timer fikk jeg det jeg skulle ha. Skrukkehuden sitter ennå igjen.

Denne dagen har bare vært rar. Ingenting gøy skjedde, ingenting kjipt skjedde. Når jeg kommer hjem fra skolen pleier jeg å hive i meg i mat i kina-fart, og slenge meg ned med den siste av en av favoritt-seriene, nå var det ingenting jeg ville. Men plutselig ville jeg skrive. Ikke skrive morsomt, bare skrive ned akkurat nå. Skrive tamt.

Så med en time igjen av dagen gir jeg den opp. Jeg døper den i siste time for en god gammeldags dårlig dag. Og det er littt godt. Alle sier: se det posetiv, dra deg opp, fokusere på det bra, blås vekk det kjipe. Men det er lov til å tenke: "Okei, denne dagen er litt rar og kjip og jeg vet ikke hvorfor, men nå er den snart over. Det er bare en dårlig dag.

Som de som leser denne bloggen vet, så har jeg ikke hatt det så veldig bra i denne mørke lille dalen. Og alle har så mange tips til meg: Du må gi litt for å få litt. Bare vær med folk. Inviter deg selv. Man får ikke gode venner fort, man må være tålmodig. Du må ikke være så kritisk. Du må ikke tenke så mye over ting.
I går snakket jeg med Elin og hun ikke så mye, hun sa bare: Jaja, man gjør så godt man kan, og går det ikke din vei, er det ikke din skyld.
Tror kansjke det er noe av det fineste noen har sagt til meg.

Nå er jeg ferdig. Nå vil jeg ikke sove, nå vil jeg ikke være våken. I morgen er en bedre dag.



Unnskyld ærlighten. Jeg klarte ikke engang å sett ord på den. I dag har jeg brukt lang tid på å finne bilder som kan. I dag sier bildene mer en alle ordene

When facing the final curtain

And now the end is near
And so I face the final curtain

My friend I'll say it clear

I'll state my case of which I'm certain



I've lived a life that's full

I traveled each and every highway

And more, much more than this

I did it my way



Regrets I've had a few

But then again too few to mention

I did what I had to do

And saw it through without exemption



I planned each charted course

Each careful step along the byway

And more, much more than this

I did it my way



Yes there were times I'm sure you knew

When I bit off more than I could chew

But through it all when there was doubt

I ate it up and spit it out, I faced it all

And I stood tall and did it my way



I've loved, I've laughed and cried

I've had my fill, my share of losing

And now as tears subside

I find it all so amusing



To think I did all that

And may I say not in a shy way

Oh no, oh no, not me

I did it my way



For what is a man what has he got

If not himself then he has not

To say the things he truly feels

And not the words of one who kneels

The record shows I took the blows

And did it my way

Yes it was my way

Groviser og hjertesmil

¨Denne helgen har jeg hatt leiligheten for meg selv. Digg. Både Maja og Berit er hjemme, og tomheten blir erstattet av musikk, enorme mengder te og heftig matlaging. I går kom jeg plutselig på at Maja har en blender, og ettersom jeg har levd et amish-liv når det kommer til kjøkkenredskap, ble jeg grådig gira. Hjemme i nr. 11 kjempet familien en hard kamp for å få brødrister, som vi vant, men til en høy pris: Aldri noe annet kjøkkenredskap. Tevann varmes på komfyren og mikrobølgovn er som et avansert teknologisk verktøy for meg. Anyways, tilbake til blenderen. Jeg suste nedover de snødekte (UGG) bakkene og stakk inn på Kiwi. Hjemme i leiligheten stakk jeg 2 bananer, en pose frosne skogsbær, en vanlijeyougurt og litt naturellyougurt ned i det teknologiske vidunderet og kjørte på. Dere synes kanskje dette høres mye ut, og jeg kan si så mye som at jeg har 2 store skåler med smoothie stående i kjøleskapert nå. Så da lurer jeg på dette, mine små husmorsflinke venner: Kan man ha smoothie noen dager i kjøleskapet uten at den blir dårlig? For jeg tenker på bananene, som har den leie uvanen med å bli brune, blir de liksom brune inne i den lilla massen? Litt sånn brune undercover? Svar, ellers kan det hende at jeg får kraftig mageinfeksjon, og for de som var i India med meg vet at det ikke er et vakkert syn....

Men dette var ikke den eneste kulinariske peeken denne helgen, for hør på dette: De har fått en ny fetaost! Den er marinert i chilli og hvitløk, og er så syyyykt godt. Jeg stappet en kyllingfillet full av den og strødde den over alle grønnskakene. Insane!

Og, det slutter ikke her. For forrige søndag laget jeg grove rundstykker, som ble en kjempesuksess (og det er ikke alltid tilfellet med meg). Jeg kjøpte en sånn ferdig melblanding til grovt brød og lagde rundstykker av den. Men det ble så mange at jeg ikke hadde plass i frysen, derfor tok jeg med meg en stor pose til min fantastiske avisredaksjon, der jeg nå er veldig populær. Hurra! Så i dag tenker jeg å på nytt å sette på musikk, putte en liten svensk opp der og lage noen groviser.

(sorry at jeg bryter inn, men syykt fornøyd med den setningen...)

I går spiste jeg og Ingrid boller og så på Pretty woman, ååå så gøy den er. Hadde helt glemt det! Alle må se!

Og til slutt registrerer jeg fornøyd at skriving er blitt en klukkende bekk igjen, slik det skal være, og det får hjerte mitt til å smile. Stort.

Glory days fresh memories

For å holde det på det overfaltiske nivået skal jeg fortelle om hva som skjer med meg, istedet for i meg. Nå har jeg gått tilbake til å bli vanlig journalist. Jeg savner å være sjefen. Ja, det var ekstremt slitsomt, men fys øren så gøy! Nå angrer jeg på at jeg ikke utnyttet det nok. Jeg kunne bare rope "penn!", så kom folk med det. Her ser jeg i ettertid at jeg burde ropt "kaffe", "masasje" og "mat". Men med fare for å bli kalt diktatoren Astrid, var det kanskje like greit at jeg holdt meg i linjene. Når vi snakker om linjer, så holder jeg på å skrive en sak om kraftlinjer. Det viser seg at disse monstermastene som skal komme til Sunnmøre tar knekken på lokale småkraftverk her i bygda. For å bygge den store linjen, vil staten rive de små regionlinjene som småkraftverkene bruker for å transportere strømmen sin. Her er det David mot Goliat, og det liker jeg. Så fredag leide jeg den lille rød journalistbilen kalt rødhette, tok med meg Ingrid som er på hjemme-for-helgen-ferie, og dro langt innover fjorden. Etter å ha intervjuet og tatt bilder av en småkraftverk-person hadde jeg ennå 3 timer igjen å låne bilen. Derfor stakk jeg og Ingrid til Ørsta gikk på kafe, shoppet og rånet (sant Ingrid?) Dette tror jeg forresten jeg må slette om en liten stund, itilfellet noen som ikke bør lese den leser den. Det er litt typisk meg at såne ting skjer...

Så da er det lørdag, som dette året har blitt den dagen jeg gruer meg til hele uken. Søndag går fint, for da kan jeg glede meg til mandag (hører dere hvor sick dette er?) Siden vi jobber fra 8 om morgenen til 10 om kvelden for tiden er helgen den eneste tiden jeg kan lese. Er dere klar over at vi har like stort pensum som statsvitenskap I TILLEGG til å ha 2 måneder praksis der vi jobber dag og natt. Noen ganger føles det som om Høgskulen i Volda tror vi er supermennesker.

I går lagde meg og Ingrid pizza, drakk vin og så Kongens Tale, den må dere se!

Nå avslutter jeg dette innlegget om ingenting ved å mimre over bedre og gyldne ungdomstider: