Filter på

For 4 dager siden blogget jeg et innlegg der jeg verbalt kledde meg helt naken. Etter 20 min på bloggen fikk jeg panikk og slettet det, filteret er tilbake. Nå tenkte jeg egentlig jeg skulle fortelle litt om hva jeg gjør, hvordan jeg har det og slik, men tror heller jeg skal fortelle om drømmen min i natt, og de som vil lese mellom linjene, analysere eller tolke, finner nok ut hvordan jeg har det.
Jeg hadde drukket mer en anbefalt og hodet var surr, så jeg sovnet momentant:
"Jeg bodde på en korridor med flere jenter, alle var så søte og hyggelige og jeg likte dem så godt. Jeg var så glad over at jeg likte dem så godt. Plutselig ser jeg ned på kroppen min og den er naken, alle kan se det, men ingen sier noe. Jeg prøver å skjule det, men hver gang jeg ser på kroppen min igjen er jeg naken. Og jeg går og går langs gaten, for dette er London, men plutselig stopper det, det er fjell på alle sider, innestengt av fjell. Jeg legger hodet bakover, men fjellet er så høyt at jeg ikke kan se toppen. Jeg faller bakover og forsvinner." Så våkner jeg.

Nå må jeg gå, for jeg skal på loppemarked, så skal jeg møte noen jenter og lage boller, så skal jeg faktisk ut på fest igjen..

Punktum

Det eneste jeg husker fra denne uken er enten å å stirre i puten min eller i en tom flakse. Hvis vi ikke gjore noe, sov vi. Ingen av oss har egentlig blitt kjent fordi vi alle går rundt i en zombietåke av bakfullhet og trøtthet. Men jeg har danset mye, mest fordi jeg ville slippe unna tørrprat, litt fordi de spilte rå musikk. Nå ligger jeg i sengen min, hodet suser, rommet er fullt av bluser og jeg har ingen rene truser. Huffda. Jeg burde ikke skrive mer. Punktum.

Summer breeze relaxed

Flyplass

Jeg har en liten svart bok med meg overalt i tilfellet jeg skulle få et anfall skrivekløe. Så på min ukeslange England-tur har jeg fått skribblet litt her og litt der. Skal legge ut en del av tekstene, her er den første:

PLING-PLING!. Jeg elsker at jeg har skrevet i kalenderen 11.50 London. Sånn i tilfellet jeg skulle glemme å reise, for å så komme på at det "Åja, det var det ja". Så nå sitter jeg her, venter. Jeg venter alltid på flyplasser. Jeg har sikkert brukt en måned av livet mitt på å vente på flyplasser, minst 2 av ukene på værnes der jeg en gang ventet i 9 timer, uten at flyet var forsinket. (Betalt transport av folkehøgskolen var verdt 9 timers ventetid, glad jeg ikke er fattig lenger)

Da jeg skulle reise fra India kom jeg 5 timer før flyet gikk (men da var livet i unntakstilstand, så det gjelder ikke) Nå sitter jeg her igjen, 2 timer til flyet går, alle som sitter rundt meg skal ta et annet fly enn meg. Når de går er jeg alene( Men unntak av en annen god-tid-er-fint rødhåret (selvfølgelig) brite). Neste gang jeg flyr skal jeg legge inn litt knapt med tid, sånn at jeg kan se at det også går helt fint. Jaja, nå dreper jeg tid med pennen. Den tok ikke Securitas fra meg, selv om det er et ganske effektivt våpen - mot kjedsomhet.

En liten hyllest til flyplasser, som jeg elsker til tross for at jeg ikke elsker å fly.