De som kom tilbake

Hvis dere ikke har fått nok av å lese om historier fra Utøya, bør dere ikke gå glipp av denne. Den er utrolig godt og interessant laget. Og skaper på en måte en film som drives framover av flere karaktere. Spennede og rørende laget.

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article4249063.ece

Når vi først snakker om Utøya tenkte jeg jeg kunne legge ut den teksten min som var på trykk i BT i sommer. Eli kalte den emo, og ettersom vi ikke er inni den fasen og prosessen vi var inni i sommer, kommer den til å virke enda mer emo nå.  Men legger den nå ut likevel:

Til alle



Solen skinner kaldere nå. Luften står stille. Det er som om verden er blitt litt annerledes. Dypt, dypt der inne er det blitt et åpent sår. Et åpent sår som blør og blør. Det gjør så vondt.


Hvilke planer hadde du? Hvilke drømmer? Var du forelsket? Hva tenkte du på når du lukket øynene om natten? Du skulle gå i vinterstorm. Du skulle se solen glitre i vannet. Du skulle bli strøket på ryggen og hvisket i øret. Du skulle kjenne hjertet vokse når hun tok hånden din. Du skulle grue deg til eksamener. Du skulle se verden. Kjenne varmen fra svaberg. Kjenne kulden fra klare vinternetter. Du skulle grine, du skulle le. Du skulle se solen bli rød i horisonten. Du skulle kjenne sparkene til det som skulle bli ditt barn. Du skulle snakke for jublende forsamlinger, se det røde flagget vaie i vinden. Du hadde alt der framme. Et liv med mennesker du skulle møte. Mennesker du skulle miste. Mennesker som ville elske deg, som du ville elske. Visste du at det var så skjørt? At alt kunne bli borte så fort? Hvordan skjedde det? Hvorfor var du deg? Var det bare tilfeldigheter?


Hva hjelper deg? Du som kom hjem. Hjelper det deg at jeg kommer med roser? At jeg tenner et lys hver kveld? At tårene renner for deg? Hjelper det at det at det gjør vondt dypt der inne når jeg tenker på deg. Å, om jeg kunne hjelpe deg. Bare et sekund med glede, et sekund der du ikke husket. Er det noe jeg kan gjøre?


Du som fikk revet noen vekk. Som har tomt rom inni deg. Som aldri tror at du kan bli den samme igjen. Som aldri vil slutte å savne. Hva kan jeg gjøre? Vil en klem hjelpe? Vil tusen klemmer hjelpe?


Du som sitter der, som tenker og kjenner smerten. Smerten av urettferdighet. Du som ikke klarer å forstå. Som ikke klarer å kjenne at dette er virkelig, at dette faktisk hendte. Som tenker på det hele tiden. Som skulle ønske du kunne gjøre noe. Gjøre noe for alle de du vet har det verre enn deg. Kan jeg fjerne klumpen du har i magen? Kan jeg hjelpe deg gjennom marerittet. Kan jeg gi deg en hånd å holde i?


Hva varmer hjertene deres mennesker? Hva kan vi gjøre for hverandre?


Alle vi som står igjen. Vi må være helter. Helter for hverandre. Kan vi klare det?