Et portrett på veggen

Jeg tenkte å legge ut litt arbeid jeg har gjort og vil gjøre fremover. Kan godt være at noen synes dette er kjedelig, det forstår jeg godt. Men hvis dere leser dem, må dere gjerne legge igjen en kommentar om hva dere synes. Er ikke så ofte man får noe tilbakemelding på arbeider man gjør, så det er litt hyggelig. Denne reportasjen skrev jeg for Eidsvoll Blad. Det er et potrettintervju av Tonje Brenna. Hun er generalsekretær i AUF. Jeg så henne først i dokumentaren om Utøya på TV2, og hennes historie og personlighet imponerte meg. Så jeg bestemte meg for å portrettere henne. Heldig jeg som bare kan gjøre sånne ting. Det største problemet med oppgaven var at etter jeg hadde intervjuet henne, hadde jeg lyst til å bli bestevennen hennes. Det er farlig for en kristisk og uavhengig journalist ;)

Hverdagskampen

Etter å ha spilt død på Utøya lever Tonje Brenna for fullt. Nå er det bare en ting som er i hodet til Generalsekretæren i AUF: De må vinne skolevalget.
Spruten står til begge sider, regnet hamrer på frontvinduet, og vindusviskerne kjører på spreng. Vi sitter i en knøttliten bil tapetsert med Arbeiderpartiets logo. Bilen er selvsagt rød. Generalsekretær i AUF Tonje Brenna skal holde tale på valgvake på Folkets hus. Vi er allerede sent ute.


I kveld blir resultatene fra skolevalget lagt fram, og Arbeiderpartiet ligger an til en kjempeseier. Tonje snur seg og drar i en av de tre bagene som ligger slengt i baksetet. Rundt dem ligger det røde paraplyer, røde flyers og aviser. Tonje dytter alt til siden og åpner en av bagene. Hun bøyer seg til sin medarbeider Mani Hussaini, som kjører bilen.
- Mani, hva skal jeg gå i da? Skal jeg pynte meg? Jeg har denne grønne skjorten, den har jo allerede buttons på, den tar jeg. Hvor er parfymen? Der er den. Å nei, nå får jeg ikke bagen igjen.


Spilte død
Tidligere i dag har hun snakket på Nesoddens AUFs oppstartsmøre. Foran 30 ungdommer sto den spede jenten på tå og snakket om om hvordan de skal kjempe videre etter Utøya. Hun har snakket mye om Utøya nå. I syv uker har hun snakket om det som skjedde på øya. Først i forrige uke begynte hun å føle at hun var litt seg selv igjen.
I en dokumentar på Tv2 fortalte hun historien sin. Fortalte hvordan hun løper fra teltplassen og inn i skogen. Der blir hun møtt av synet av 30 ungdommer som løp på hverandre i vill panikk. Tonje klarer å samle ungdommene og tar dem med til en liten berghylle. En jente er skutt. Tonje bærer henne og tar henne på fanget når de sklir ned på berghyllen. De ligger der i over to timer. Rundt dem faller folk fra klippene og ned i vannet. Enten i vill panikk eller fordi de er skutt. Vannet under dem skifter farge fra blått til rødt. Når morderen går forbi dem, spiller de død. Etter tre timer kommer redningen i form av en lokal mann i fritidsbåt.


Hun har tenkt mye på de minuttene i skogen. Hva hun tenkte på, og hvordan hun klarte, på tross av panikken, å skjønne at hun måtte få orden på folk.
- Nå tenker jeg at jeg lever fordi jeg hadde noen å hjelpe. De jeg var sammen med var såret, noen kjente ikke øya og mange var i panikk. Det var så åpenbart at noen trengte hjelp at jeg tenkte rasjonelt. Jeg vet ikke om jeg hadde klart det om jeg hadde vært alene. Jeg er også imponert over hvor lyst jeg hadde til å leve. Jeg husker jeg tenkte «Faen, jeg skal ikke dø i dag». Det er derfor 533 personer kom seg levende fra øya. Ren viljestyrke




Sammenbrudd i vaskekjelleren
I ettertid har hun jobbet mye med å komme gjennom sorgen. Være sammen med venner hjelper, snakke med samboeren hjelper, fellesskapet i AUF hjelper, og støtten fra fremmede hjelper. Litt etter litt har Tonje jobbet seg gjennom traumene.
- For en stund siden var jeg ute i skogen med noen venninner. Vi møtte på noen jegere med store våpen. Da tenkte jeg « ok, de skal skyte duer, ikke meg». Det gikk greit. Det går bedre nå, men når det er mørkt og jeg er sliten...
Hun stopper å snakke og ser ut av vinduet.
- Nei, jeg er nok litt bekymret av natur.


Tonje er glad hun slapp å stille til skoledebatter i år.
- Jeg har jo litt frynsede nerver. Hvis jeg hadde blitt satt til veggs og blitt grillet av noen vet jeg ikke hva som hadde skjedd. Det hadde nok ikke gått så bra. Forleden fikk jeg kjeft av en dame i vaskekjelleren, da holdt jeg på å bryte sammen, sier hun og fikler litt med mobilen.
- Men hun var veldig kjeftete da.




Rekruttert av Huitfeldt
Mens vi snakker ringer det i mobiler med jevne mellomrom. Resultatene fra skolevalget begynner å kommer inn. Hussaini oppdaterer Tonje.
- Det ble 40 prosent på Nesodden videregående, sier han
- Hvem ble nummer to da? Spør Tonje.
- Høyre med 20 prosent. Frp fikk fem prosent. De delte ut 500 vafler, men fikk bare fem prosent, sier Hussaini og ler.
- Hvordan er det på Jessheim ?
- De er ikke ferdig ennå.
- Ååå, sier Tonje, tydelig utålmodig på resultatene fra sin gamle videregående skole


Det var på Jessheim AUF-eventyret begynte for Tonje. Hun meldte seg inn i AUF da hun var 15 år, men følte ikke at det var tilbud om noe å gjøre, og meldte seg ut igjen. Ved stortingsvalget i 2005 var Anniken Huitfeldt og Trond Giske på besøk på skolen hennes. Hun var elevrådsleder. Huitfeldt spurte om hun ville melde seg inn i AUF.
- Også gjorde jeg det da. Også gikk det som det måtte gå, sier Tonje


Hvorfor det ble AUF og ikke SU eller et annet ungdomsparti har ikke Tonje noe godt svar på.
- Nei, altså jeg har jo alltid visst at jeg var på venstresiden, men jeg tror AUF hadde en veldig tiltrekkende profil for meg. Jeg var veldig opptatt av kampen mot rasisme, sier hun.


Smakte på hverandres matpakker
De første 12 årene av sitt liv bodde Tonje på Holmlia, hun mener det har preget hennes menneskesyn. På Holmlia var alle minoriteter. Det var irer, pakistanere, nordmenn, somaliere og Afghanere.
- Jeg husker vi var så innmari nysgjerrig på hverandre. Prøvde hverandres matpakker og sånn, alle matpakkene smakte jo forskjellig. Vi kunne si hei på mange forskjellige språk. Jeg tror oppveksten på Holmlia har gjort meg mer åpne og mindre arrogant, sier hun.
Å flytte til Jessheim som 12-åring var som å flytte til en annen verden.
- Alle gjorde jo det samme på Jessheim, gikk på skolen, spilte fotball og håndball. På Holmlia var det metalldetektor i ungdomshuset, på Jessheim var det ikke ungdomshus fordi alle drev med idrett. På Jessheim var det om å gjøre å ha best karakter, på Holmlia var det om å gjøre å ha verst, sier hun.
Men Tonje fikk gode karakterer, ikke at hun jobbet så mye for dem.
- Egentlig er det litt urettferdig. Jeg tror aldri jeg har gjort lekser, jeg har bare veldig god
hukommelse, så jeg kunne gulpe opp alt mulig. Men jeg lærte nok mye av det jeg gjorde utenfor skolen, som å være med i AUF. Også var det jo mye elevrådsarbeid da


De fleste har hatt den den ene person i klassen som alltid meldte seg som elevråderepresentant. Hver eneste år. Tonje var den personen.
- Jeg synes elevrådet var supergøy! Jeg husker vi diskuterte om vi skulle ha loff eller grovbrød i kantinen. Loff var jo mye billigere sant? Jeg ville ha grovbrød.
I går var Tonje på en skole og gikk til kantinen for å kjøpe seg mat. Hun kom tilbake tomhendt.
- Jeg har diabetes og det var ingenting der jeg kunne kjøpe. Bare masse sjokolademelk og boller. Så ennå kjemper jeg faktisk for bedre kantinemat, sier hun og begynner å le.


Partiene må skjerpe seg
Som ungdomspolitiker fra Akershus utgjør hun en sjeldenhet. I følge en landsomfattende undersøkelse gjort av Norges barne og ungdomsorganisasjon, er under 10 prosent av representantene på fylkestinget i Akershus under 30 år. Det er det laveste i landet. Tonje har flere teorier på hvorfor det er slik.
- Ja, nå er jo Akershus et fylke man ofte flytter fra for å studere. Jeg tror det er vanskelig for unge å binde seg i fire år i et fylke. Også er jo møtene ofte veldig lange, kanskje fra 12 til midnatt. Det er vanskelig språk og mye tall.
Hun mener at partiene må skjerpe seg for å få unge til å bli engasjert i politikken
- De eldre i partiene må ikke være sånn: «Å, så hyggelig at du er engasjert, du er så søt når du står og snakker om saken din». De gamle mennene må tørre å gi fra seg makt. Man må også tørre å gi damer flere plasser i posisjoner som betyr noe.


Tonje står som 5. plass på Arbeiderpartiets valglister i Akershus. Hennes hjertesak er skolen.
- Jeg håper jo på rødgrønnt flertall da, slik at vi får gjort om noen av de dumme tingene Frp og Høyre har gjort de siste årene.
Tonje vil snu trenden i videregående skole. Hun vil ha mer penger til å pusse opp, bedre rådgiving, og mer hjelp til studenter underveis. Hun vil også ha busser som kommer i tide og blandede skoler.
- Altså et skikkelig krafttak i Akershus-skolen hadde vært stas.


Savner impulsivitet
Tonje ble generalsekretær i oktober i fjor. Før det har hun vært politisk rådgiver i AUF og jobbet som faglig ungdomsarbeider i LO. Hun har også studert. To ganger faktisk. Første gang begynte hun på historie på Blindern. Der ble hun i to dager.
- Det var ikke noe for meg. Så begynte jeg på velferdsfag på Høgskolen i Oslo. Det likte jeg veldig godt, men så ble jeg jo valgt til generalsekretær. Så da måtte jeg slutte, sier hun.
Hun drømmer ikke om noen politisk posisjon eller stilling. Akkurat nå er det bare jobben som generalsekretær som er i hodet hennes. Det er en tidskrevende jobb, men det synes ikke Tonje gjør noe.
Jeg liker at det skjer mye. Jeg liker ikke søndager, for da skjer det så lite. Mandager er gøy
Tonje skulle likevel ønske hun fikk mer tid til familie og venner. Det er hennes konstante dårlige samvittighet.
- Jeg skulle også ønske jeg kunne være mer impulsiv. Bare kunne gå på konsert en kveld hvis noen spurte om jeg ville bli med. Nå må alt planlegges så langt i forkant.

Tonje har mange venner utenfor politikken, men kjæresten, tidligere AUF-leder Martin Henriksen, er innenfor. De ble sammen mens han var leder og hun satt i styret. Han var 30, hun var 22. Det var ikke bare lett.
- Jeg måtte gå noen runder med meg selv før jeg bestemte meg. Du vil jo ikke være hun førskja som lå seg til makta. Det kunne jo også ha blitt veldig pinlig og slitsomt hvis vi slo opp og skulle jobbe sammen etterpå. Men så gikk det jo greit
De vært sammen i to år og bor sammen i Oslo. Henriksen jobber nå som politisk rådgiver for fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen. Tonje innrømmer at det er godt å ikke gå de samme meterne hele dagen, lese de samme sakspapirer til frokost, og snakke om de samme møtene til middag.
- Det gikk fint å jobbe sammen altså, men det er veldig deilig å ikke gjøre det, sier hun og smiler.


Takkebrev til Hagen
Telefonen ringer. Tonje har har hatt to telefoner etter Utøya. Den hvite er for media, den svarte for det private. Nå fikler hun med begge telefonen samtidig som hun undersøker håret i bilspeilet. Til slutt får hun tatt den riktige telefonen. Denne gangen er det den svarte.
- Hei! Hvor mye, hvor mye, hvor mye?!
- Er det sant?! JAA! 33 prosent! Tonje veiver med armene og snur seg til oss i baksetet..
- Det var Anniken Huitfeldt, hun var helt på gråten. Vi vant på Jessheim med 33 prosent. Det har ikke vært så høye tall på Jessheim videregående siden 1993. «Da var du fem år, Tonje,» sa hun. Fem år. Haha! roper Tonje.
Hun snur seg igjen.
- Ved forrige valg vant Frp på Jessheim, nå har de falt fem prosent. Jeg burde skrive et takkebrev til Carl I. hagen, sier hun og flirer.


Hun ringer til Oslo AUF og spør om de har laget nok plakater, så tar hun opp en avis og begynner å skrive.
- Mani, når skal jeg prate da? Før Jens eller Eskil? Hva skal jeg si? Jeg må nok ha noen mer tall før jeg kan skrive. Jeg kan sikkert skrive når jeg er der, sier hun og legger fra seg avisen.
- Blir du aldri sliten?
- Før ble jeg aldri sliten, men etter 22. juli har jeg vært mye sliten. Men nå går det bedre. Jeg får energi av å ha mye å gjøre skjønner du. Det er derfor mandag er min favorittdag, da skjer det så mye.