De siste dagene har jeg vært lei. Sinnsykt lei. Ved en fellessamtale med kordinator kom det fram at jeg ikke var alene. Det er visst fredskorpsets en-måneds-syndrom. Det som var nytt og spennende, er tungt og vanskelig. Jeg er lei. Lei av å våkne i en dam av min egen svette hver dag. Lei av å skru på lyset og vente 5 sekunder før jeg går inn på kjøkkenet så musen skal få løpe. Lei av å klø på stikk fra lopper og mygg. Lei av bråket, indere, bosset, skiten, hunder, vifter, svetten, biler, eksos, varmen, mest av alt varmen.
India er som fire varme vegger, fire vegger av mennesker med store hvite øyner, øyner som glor. De kommer nærmere og nærmere. Du slipper ikke unna.
Nå er det å få ting til å skje selv om du er ufattelig trøtt og sliten. Ligger å tenker på regn, badekar, fjellet, grovbrød og en varm dyne i et kaldt rom. Når jeg reiser meg er jeg blitt stukket på kinnet. Toppen av en muggen kransekake. Jeg har fått indostrofobi.
endelig fant jeg bloggen din! har lett litt, men kanskje på feil steder (som om du ville blogget på blogg.no..) jeje
SvarSlettsavner deg masse masse, og gleder meg til å besøke deg:)
jeg merker jeg overser hver gang du skriver om mus, bytter det om til et pip evt heller en slange eller løve eller noe. begynner også å lure på om india da kanskje ikke helt er mitt land og om jeg skal holde meg til å kjøpe indiske smykker på internett.
SvarSlettelsker deg du