Reisen startet med 22 timer på tog. Det var natt, det var dag, det var svett, det var varmt, det var indiske misjonærer, indiske forretningsmenn, indiske familier, indiske tiggere, indiske tvekjønnede, indiske chai, indiske rotter, i det hele tatt, India i et nøtteskall.Vi fikk også mye oppmerksomhet for å samle alt bosset vårt i en pose og kaste det når vi kom frem. Typisk Norsk.
Da vi kom fram fikk vi overnatte på et kloster. Der var det harde senger, mye blomster, god mat, faders og broders og en ekstrem varme
Transporten til campen var luftig og fin.
Vi fikk litt oppmerksomhet innemellom.....
Ved campen traff vi 4 andre norske. De var veldig hyggelige. En av dem var Joshua French. Vi ble innstalert i et hus, der vi fikk en do som ikke skyldte ned, ingen dusj, ingen senger osv. Huset var på ca 4 kvaderatmeter. Det ble tett. Men vi hadde fått beskjed om å forestille oss verst mulig. Dette var mye bedre enn det
Så besøkte vi skoler, familier, kontorer, leger, barnehager og mye annet i landsbyer. Dette er en skole. De neste dagene begynte vi med noe som het Base Line Study. Forhatte ord. Vi ble med i grupper med de indiske studentene og hadde spørreskjema på Hindu. Sinnsykt gøy.
Om kveldene ville landsbyene se nordmenn opptre. Vi sang kjerringa med staven, danset halling og polka. Stor suksess, men ikke så stor suksess som da lærerene sang falsk og lenge for studentene. Tror øret mitt er skadet for livet.
Vi fikk MYE opmersomhet. De tok bilder over alt. I begynnelsen ok, etter hvert helt forferdelig slitsomt. Det endte med at jeg løp gjennom en folkemengde med armene rundt hodet mens jeg brølte: "Spar meeeeeeeg!!" Det er helt sant. Men som andre Indere tok de ikke hintet.
Ungene synes vi var rare. Ofte begynte de å grine. Spesielt hvis jeg gjemte hodet for å så si "Tittei!" Mitt dagsfordriv på campen.
Det var alltid sol. Det var mellom 40 og 45 grader hver dag. Vi måtte dekke armer, legger og hals. Veldig, veldig varmt. 
Aller helst ville de at Nordmenn skulle gjøre rare ting, danse og sprelle. So we did.En morgen hadde vi husarrest, for politi ville arrestere oss for de trodde vi var misjonærer. Plutselig kom politiet for å avhøre oss. V i toget bort på stasjonen. Det ble en bisarr affære, som ga oss en dypere forståelse av den inneffektitive og irrasjonelle oppførselen til Indisk politi. Etterpå danset vi litt i gaten med politimesteren. Helt normalt.
Magnus er ute av seg av glede. Han har fått et måltid bestående av chapati-lefse, ris og en dæsj drittsterk bladblanding. Dette fikk vi 3 ganger om dagen, hver dag. Av og til fikk vi en gulerotstump med. Da var det jubel.Synd det ikke er et bilde av nabogutten vår. Han pleide å spille stygg musikk fra mobilen klokken 6 hver morgen--inne på rommet vårt! Han forsto ikke privatlivetsfred, og det gjorde ikke de andre i familien hans heller. De likte å stå og se på at vi skiftet, spiste eller leste. Det hjalp ikke å dytte, brøle eller be dem gå. De kom tilbake. I tillegg likte nabogutten og skifte så hans nakne kropp var godt synlig for alle nordmenn. Han var 26 år.
Hver dag måtte vi sitte i 4 timer og høre på en gjennomgang av de indiske studentene som fortalt om hvordan de taklet å være såååååå langt hjemmfra og hvor fælt de hadde det. Bortskjemte drittunger.
Tror aldri jeg har vært så sliten noensinne. Hver kveld føltes det som jeg hadde gått 7-fjellsturen. Etter nye 22 timer med tog var vi hjemme i Bango. Da kjøpte vi pizza og øl og feiret at vi var det fantastiske folket fra nord, Nordmenn. <3
Haha, genialt. Spot on babe!
SvarSlett