Cheesy gule fjes

Oi, nå hadde jeg mye å skrive at jeg er redd for å glemme ting mens jeg skriver. I sted gikk jeg oppover bakkene til leilgheten, og da kjente jeg noe jeg ikke kan huske når jeg kjente sist. Det var som en varm, rar følelse i bakhodet. Først trodde jeg det var en måke som hadde åpnet seg rett over meg (alltid tenkt at det må kjennes slik ut), men det var ingen måker på himmelen, istedet så jeg den skyldige i all sin glans der oppe. Der skinte hun, og for første gang på lenge var hun ikke en skygge av seg selv, det var solen, solen varmet bakhodet mitt. Nå er det snart over, folks. Vinteren er over, vi kan begynne å grue oss til neste vinter! Hurra.

Så i dag tok jeg turen ned til Mylna (cafè), kjøpte meg en Sunnmørspost (avis) og fant titalls saker til neste ukes vaktsjef-helvete. Men det var ikke sunmørsposten som ga meg mest saker, det var sunnmøringene selv. Sunnmøringene på Mylna bekreftet sitt rykte som høylytte og kanskje litt for høylytte om saker de ikke burde være høylytte om, og det er bra for journalister. Etter å ha lyttet til diverse samtaler hadde jeg et ark fult av saker. Dette skal bli en tradisjon for meg. Mylna lørdagformidag. (har jo ikke noe annet å gjøre uansett).

Uansett, der jeg satt i en krok med en gigantisk kopp cappucino, merket jeg at det var fint. Jeg er jo grådig mye alene her oppe, og å gjøre koselig ting alene er så mye koseligere enn å sitte å prate med hybelkaninene. Jeg skal begynne å skrive liggende på gulvet, spille høy musikk og danse med hybelkaninene. Prøve ihvertfall.

Av andre spennende ting som har skjedd i livet mitt i det siste er en gryende facinasjon for Blåskimmelost. Nå har jeg prøvd ut 4 forskjellige, og tenkte kanskje å lage en test av dem i et innlegg senere. For å være helt ærlig håper jeg at blåskimmelost-produsentene ser dette innlegg og sender meg prøver som jeg kan skrive om.  Men jeg kan selvsagt ikke skrive om produkter jeg ikke står 100 % for....

Så snakker jeg med min søster i France, hun lever mitt motstykke-liv nede i sør, altså: Ingen skolearbeid, masse sushi, billig vin og hektisk venninneliv. Der fortalte jeg henne at jeg var så sliten av det store fokuset på skreddersying av journalsiter. Vi MÅ få sommerjobb ellers får vi ALDRI jobb senere, vi MÅ kunne alt om de nyeste digsene, vi må være mer frempå, bedre, mer arbeidslystne, kjenne flere, kunne mest multimedia (tv, radio, nett) enn ALLE andre. Det er nesten endt i at jeg føler at fokuset er bare på dette og jeg glemmer hvorfor jeg egentlig ville bli journalist. Min søster som plutselig hadde blitt klok sa: "Ånei, det der er farlig, du må finne de tingene som var grunnen til at du ville bli journalist og minne deg selv på det". Så jeg minte meg selv på at grunnen er at jeg vil hjelpe de ressursvake, gi en stemme til dem som ikke har det, vise folk sider ved samfunnet de ikke ser til vanlig, kjempe for rettferdighet, avsløre misbruk av makt og hjelpe menneskeheten rett og slett. Jeg har alltid sett på journalistikk som mitt våpen i kampen for en bedre verden (intet innlegg uten selvskryt). Jeg nevnte dette for noen TV-jenter under lunsjen, de så forvirret på hverandre, stakk gaffelen i salaten og snakket om ukens audtion som TV2-programleder. Akk Livet.

Men til sist. Jeg lover å bli flinkere til å legge ut bilder, jeg  har bare ikke giddet å overføre dem, det er jo en sinnsyk massiv tung jobb...Men vet at Braut har ønsket bilder av snø og is, og jeg må vel få ræven i gir om jeg skal klare det før store gule fjes slikker alt det hvite vekk.