Jeg får ikke helt til å passordbeskytte bloggen, kunn invitere folk og da bare folk med google-konto, så jeg gir det opp for en stund. Derfor tenkte jeg å starte opp med en liten lekkerbisk. Et lite epple. For kanskje noen av dere tror at jeg bare har en greie med epler fordi det er en litt morsom greie, hæ? Tror dere det? FEIL. Mitt første barndomsbilde er at jeg våkner om natten, reiser meg i sprinkelsengen, ser mot døren til mamma og pappa og roper: "paaaaappa, EBLEBIT!". Hver morgen,før jeg spiser frokost, starter jeg dagen med en kopp kaffe og et eple. Jeg kan faktisk vurdere å ikke stå opp hvis jeg vet at jeg ikke har epler. Hver gang jeg skal spise et eple tar jeg det opp og ser på det. Jeg kan holde det lenge i hånden, lukte på det, kjenne på det, drøye tiden lengst mulig før den første biten. Og den første biten, den er formet som et hjerte, hver gang. Det er ubevisst, men blir alltid slik. Det er som eples måte å vise at det kan kjenne kjærligheten.
Nesten hver gang jeg spiser tenker jeg: "Tenk om jeg kunne spise eple hele tiden, til alle måltid". Men det kan man jo ikke; mangelsykdommer, næringstap, sult og død og sånt, ellers hadde jeg gjort det. Noen ganger, når jeg er snill med meg selv, spiser jeg TO rett etter hverandre. Når jeg vasker på rommet finner jeg alltid masse stilker, for jeg spiser altid hele eple, ingenting skal gå til spille. I butikken vet jeg akkurat hva som er billig kilopris for eppler og hva som er dyrt. Jeg kan raskt se kvaliteten på dem. Jeg har også mine absolutte favoritter innenfor hver eplesort, og kan se på fargen og kjenne på konsistensen, og dermed finne ut hvordan eple vil være inne. Friskt, søtt, hardt, melete, safrig, jeg vet det alltid Noen dager når skyene henger litt tyngre enn ellers, og dagene er malt ensfarget, da kan jeg tenke på at jeg skal spise eple, og smile.
.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar