Tid opp i røyk

I dag skjedde det noe rart.
Jeg kunne sove lenge i dag, altså til 8.30....Klokken 07.00 våknet je og var lys våken. Det var ikke det som rart (selv om det er litt rart ja), min første tanke var: "Å, en ekstra time, frem med bøkene! " Mitt morgenklare hode skjønte ganske rask galskapen i dette utsagnet, men til tross for galskapen, så er dette realiteten i en ung journalist-studinnes hverdag. Jeg skulle ønske jeg kunne lese mer, ikke bare for å komme aujourd med min egen samvittighet, men og fordi det er ganske interessant stoff. Men med energikrevende skoledager fra 08.00 til 19.00, med stadige møter, manus-møter, student-tv-innspillinger, oppgaveskring og gruppearbied hver kveld, er det ikke mye tid igjen til bøkene. Jeg har begynt å lese i helgene, det er den enste tiden jeg har igjen som ikke er okkupert av andre.

Hver lørdag de siste 3 ukene har jeg slått med ned på den lille lesesalen på bibloteket som oftest helt alene, tatt et msn-bildet og sendt det til mamma. Nå har jeg et nytt mål: Litt hver dag. Om det så bare er en halv side, så er det bedre enn ingenting.

Men jeg må innrømme at jeg kjente et fnugg av panikk da jeg så at bussturen til Bergen tok 8 timer, 8 timer der jeg kunne lest, men ikke kommer til å lese på grunn av uvennlige vestlandsveier.

Men jeg drømmer da. Drømmer om å drikke en kopp te fordi det er godt, se vinden i trærnene, skyene i fjellene og la tiden vandre samvittighetsfullt avgårde.
Jeg sitter her i svakt stearinlys med en bunke bøker ved siden av, og kjenner at jeg godt kan la lyset falle litt for uforsiktig på bøkene og la alle forhåpninger gå opp i røyk. Det hadde vært ganske greit.