Balsam for en rastløs sjelen

I fjor satt jeg sammenhengende på fly. Køben, Oslo, Berlin, Trondheim, Oslo, Bangalore, New Dehli, Goa, Frankfurt, Oslo, Trondheim, Oslo, London og Bergen innemellom dette. Nå er jeg i ro her i Volda, innestengt mellom 13 fjell. Men kløen tar på, reisekløen altså. Jeg vil ut igjen. Jeg tenker på Guatemala, Kreta, USA, Sør-afrika og overraskende nok; India. Forleden gikk jeg over et byggfeltet i volda "sentrum" , gul støvete sandvei, solen skinte ned og lyste opp gulfargen. Jeg lukket øynene, kunne høre trafikk, folk som snakket fort, roping, bjeffing, tuting. Så åpnet jeg øynene, så narvesen foran 3 grønne fjelltopper, definitivt i Norge.

Ellers føles det som jeg er i tilbake i Usa. Er på skolen dagen lang, alltid solskinn, varmt om dagen, kaldt om kvelden, spennende timer, gøye skolebøker, være med på alt som "skjer etter skoletid", å grue seg til helgen fordi jeg ikke vet hvem jeg skal være med, å være borte hjemmefra, å være ensom...jaja, jeg har ingen venner, krise.

Har gått fra å være litt trist, til å sette meg på min høye hest og hente fram galgehumoren. Jeg omtaler det som mitt lille sosiale problem. Hurra.

Uansett, nok om det. For jeg teller ned, teller ned til onsdag neste uke. Klokken 17.oo tar jeg flyet fra Ålesund til Trondheim, så den tradisjonelle togturen til Røra, så den lille åsveien til Sund. Man blir likssom aldri helt ferdig med den skolen. ÅÅÅ, så jeg gleder meg! Gleder meg til å se det fantastiske India-folket mitt igjen, som jeg savner så mye at det brister. Jeg har 4 små brister i hjertet (en for hver av dere, værsegod). Det skal bli godt, det skal bli balsam for sjelen. Jeg tenker å reise til Ålesund tidlig om morgenen, for å oppleve byen, ta meg en liten shoppingøkt, en kafe eller to, pleie forhold mellom Meg og Megselv.

Etter Sund blir det en helg i Trondheim med gode nye og gode gamle. Blir bra aktivitet for rastløsheten.