To not jinx my luck: Knock-knock-knock
Fra jeg gled inn i Bergen by i et smålig deformert NSB-tog, har solen stått høyt over de 7 fjell. I dag regner det. Det hvite teppet henger langt nedover fjellsidene og gir tidvis glimt av ukjente trekroner som bryter gjennom den hemmelighetsfulle disen. Jeg stirrer ut vindu, ut på dammene med små ringer i. Hvor ofte har jeg ikke sett på det samme synet? Det var like før jeg så meg selv komme gående med skolesekken på ryggen, brukket paraply og slafsete, våte ender på buksen, et forsøk på tidlig ungdomsoppgjør mot mammas diktaturiske taler om viktigheten av sjøstøvler. 
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar